Tanker om livet inn i et nytt år
Så var 2020 over og vi går inn i et nyttår. For noen så ble dette vondt og trist. Tenker litt på skredet som skjedde i Gjerdrum natt til 30 desember 2020. Kjempetragisk, selv om jeg ikke kjente noen som ble berørt så er det jo trist og vondt å se hvor fort livet og hverdagen kan snus fra å være kanskje veldig fint til å bli kjempetrist og i verste fall veldig mørkt. La oss minnes de berørte i Gjerdrum.
For livet er som en berg og dalbane føler jeg. Og det som er så vondt og trist er at vi veit jo aldri om hva som skjer i morgen. Man kan leve livet i kveld og gjøre alt det artige man vil eller ikke. Men så kan livet brått snus når morgen dagen kommer.
Jeg har vært døden nær en gang i livet. Husker ikke så mye av det anna enn føre jeg var litt dø så skulle jeg ta et hopp på snowboard, det gikk vist dårlig, men jeg sitter nå her i dag. Snart 20 år etter at det skjedde. Jeg våkna jo igjen etter at andre hjalp meg og ikke minst så begynte hjerte å slå igjen. Men det kunne like godt endt dårlig med mitt liv som 18 åring.
Selvfølgelig er jeg glad for å være i live. Men mange ganger oppgjennom livet har jeg tenkt. Hvorfor er jeg fortsatt i live? Hvorfor meg? Var det jeg eller livet som valgte å leve? Mange ganger så tenker jeg alt for mye. Jeg har nemlig stått litt for nærme den kanten av stupet så mange ganger. Fleste parten av de gangene har jeg jo ikke ville dø, men noen ganger har jeg følt at det har vært det eneste håpet for meg.
Jeg har vært mye redd.
Redd for meg selv.
Redd for at andre skulle gjøre meg noe.
Har frykta livet.
Frykta morgen dagen.
Frykta når neste slaget skulle komme.
Kjent pulsen slå hardt.
Følt redsel og frykt for at dette skulle være
slutten.
