Å holde fast håpet

Jeg kommer til å tenke på serien som nettopp har gått på NRK. Jeg mot meg. Om unges psykiske helse. Vi alle møter daglig utfordringer av ulike slag. Unge mennesker møter også utfordringer. Unge kan slite tungt, uten at vi er klar over det. Vi har av en eller annen merkelig grunn, en tilbøyelighet til å tenke at alt går på skinner for ungdommene våre. Virkeligheten er en annen.

Unge forteller at de føler de ikke strekker til. Unge forteller om betydelige stressbelastninger i studiesituasjon. Unge jobber og studerer samtidig for å klare utgiftene til bolig og mat. Unge må håndtere krevende familiestrukturer. Unge forteller om depresjon og om angst. Noen forteller om alvorlig fysisk sykdom. Noen om sorg det ikke finnes rom for å snakkes om. Noen har erfart traumer som knebler og som aldri vil gi slipp.

Jeg møter mange forskjellig mennesker i arbeidet mitt. Unge som står i store utfordringer og som på ulike vis har det vondt. Når utfordringene du møter veier for tungt, påvirkes evnen til å håndtere hverdagen. Evnen til å gjennomføre studiene slik en ønsker, evnen til å stå i arbeid. Når grunnleggende aktivitet begynner å rakne, møter vi følelsen av utilstrekkelighet. Følelsen forsterkes markant av kravene som stilles fra de vi har rundt oss. Følelsen av å ikke strekke til som forventet, kan for den enkelte oppleves overveldende.

Vi er i behov for arenaer hvor dette kan gis plass og snakkes høyt om. Uten mistenkeliggjøring. Uten skam. Det hersker liten tvil om at det å lære alternative tankesett, ulike måter å fronte tanker og følelser på, kan utgjøre en forskjell når vi møter utfordringer. Vår evne til å håndtere de utfordringer vi står i, avhenger i stor grad av muligheten til å sette ord på det vi opplever. Å få anledning til å si høyt hva som plager og bekymrer oss til noen du stoler på, og vite at du og det som sies blir tatt i mot.

Programserien «Jeg mot meg» har fått Tabuprisen. Det er flott. Takk til de ansvarlige, til psykologen, til hver og en av deltakerene som åpnet opp en stor dør inn i dette særskilte rommet. Behandlingsrommet, samtalerommet, «å være sammen rommet» om det som er vanskelig. Rommet hvor tanker kan bli ord. Følelser kan uttales. Nye løsninger kan finnes. Endring kan skje. Endring skjer.

Gjennom mange år i arbeid med mennesker, er det for meg en gullkantet erfaring og glede å ha hatt og ha anledning til å være tilstede i «dette rommet», og slike lignende rom. En erfaring som er vanskelig og umulig å formidle ut og videre til omverdenen. Serien “Jeg mot meg” har gjort det på en god måte.

Inne hos meg på mitt kontor, sitter en ung gutt. En gutt som har for store oppgaver i livet sitt til at han kan klare det alene. Her kan det sies høyt. At det er for mye nå og at det kjennes uoverkommelig.

Å bli tatt i mot, med det vi står i, kan få en avgjørende betydning for hvordan vi håndterer livet vårt videre. Det gir håndteringskompetanse for det som måtte komme senere. Det gir håp om at et problem kan løses. Håp om at livet kan leves videre når det er som mørkest. Jeg erfarer at det skaper håp, om å kunne mestre.

Jeg ser en gutt gå ned trappen fra kontoret mitt. Han smiler forsiktig i det han går. Jeg vet vi ses igjen. Utenfor kontorvinduet mitt faller fuktig høstløv. Gulbrune ospeblad virvles opp og tas med av vinden. Jeg vet ikke hvor. Men det gir håp.

Innlegget er først publisert i forfatterens blogg.