Det er nå ett år sia «smellen» var et faktum. Jeg «møtte veggen»! Jeg var utmatta. Utbrent.
Kroppen og hue kollapsa! Beina var bokstavelig talt slått fullstendig unna meg. Kroppen verka, det kunne kjennes ut som kronisk influensa. Hue kjentes fylt med bomull eller grøt. Konsentrasjonen og hukommelsen var elendig. Nattesøvnen minimal. Matlysten dårlig. Energien og kreftene var absolutt helt borte. Sjøltilliten forsvant. Tinnitusen «øredøvende». En nærmest ubeskrivelig følelse av at kroppen føltes blytung og helt tom, samtidig.
For all del; jeg var lykkelig nygift (og er det fortsatt;)! Men når jeg hadde landa i Storrøsta, «datt» skuldran ned, panseret brista sammen med alle forsvarsmekanismen i kroppen.
Jeg måtte kaste inn håndkleet. Nederlagsfølelsen var overveldende. Det sved langt inn i hjerterota! For meg var det «verdens undergang» – det desidert værste som kunne skje! Ettersom den irrasjonelle delen av hjernen tar størst plass ved utmattelse, var dette en helt «naturlig» tanke, da! Etter lang, lang tid, når den fornuftige delen av hjernen etter hvert fant litt plass igjen, skjønte jeg jo at det kan skje langt verre ting i livet.
Fra å ha ett tålelig bra og effektivt funksjonsnivå og en høy arbeidskapasitet, til å ramle utfor stupet og havne på bånn, var fallhøyden stor. Fra ingen begrensninger til bare begrensninger.
Det er også forskjellige andre momenter ved det å ryke på en smell; tapet av følelsen av å kunne bidra i fellesskapet, tapet av et arbeidsmiljø, tapet av et kollegie, tapet av og kunne ha ansvar/verv/påvirkningskraft/innflytelse og å kunne «ha et ord med i laget», tapet av sosial omgang og kontakt med gode venner, tapet av å føle seg til nytte og sist men ikke minst; tapet av egen identitet og egenverd.
Årsaken til smellen er sammensatt, og et resultat av for hardt kjør over for mange år, høyt stressnivå, små og større belastninger og påkjenninger. Livet tar og livet gir. Livet er gleder og livet er sorger. Kroppen husker nemlig alt vi «utsetter» den for.
I dag er jeg lei meg for at jeg har drevet meg sjøl for hardt – og jeg har lovet meg sjøl å aldri gjøre det igjen! For noe av det denne etappen på livsreisen har lært meg, er å lytte mer til kroppen! For den sier i fra!! Det er bare det at vi har ikke snakka samme språk, kroppen min og jeg.
Jeg har bare én kropp, ett hode, ett hjerte, én sjel -og ett liv; dette ene!
ALT hører sammen!
Jeg har også lært å være mer tilstede her og nå, leve i nuet, sortere bort det som ikke er viktig for meg. Logge av litt mer. Kjenne på de små øyeblikka, de som er så hverdagslige, men likevel så livsnødvendige!
De gode øyeblikka for meg er kaffekoppen om morran UTEN å bla igjennom sosiale medier, aviser osv, turen i skogen hvor den eneste lyden er suset fra furua, eller et frydefullt fuglekvitter. Ett kvarter i gyngestolen hvor sauskinnsfellen varmer så godt i ryggen og ovnen knitrer livlig. Min favorittutsikt hjemme er panorama’n mot Finnstadkletten, da dagdrømmer jeg. En skitur i skogen i ugått terreng, hvor puddersnøen blinker i sola. Ei stille stund ved bålet, med elva som bakgrunnsmusikk. Det handler om å bruke sansene, her og nå.
Det er det nære og kjære som er viktigst; familien, hjemmet, nære venner, omgivelsan, bålplassen og nærheten til naturen.
Jakten på energi og overskudd skulle vise seg å være en «baklengs» jakt. Når energinivået er langt under null, responderer kroppen dårlig på det meste.
Den mentale «treninga» er minst like energikrevende som den fysiske! For det handler om å bryte mønstre, gjøre endringer i måter å tenke på, ettersom det ikke er mulig å fortsette som før. Det har vært utfordrende å erkjenne at det tar så innmari lang tid å bygge seg opp igjen!
Men for all del, jeg skal tilbake! Jeg vil jobbe! Jeg vil bidra!! Jeg har jo ikke «slutta»! Er bare satt på pause for ei stund. Jeg kommer til å komme styrka ut av dette, som en ny, mer reflektert og bedre utgave av meg sjøl! Håper jeg!
Jeg er sjølsagt veldig takknemlig for at mine kjære har holdt ut, og at jeg ikke er alvorlig sjuk, for detta vil gå over – en vakker dag!
Avslutter med noen gode råd; la humla suse, senk krava, tenk igjennom hva som er best for deg (og dine), hvilke verdier du har, ikke sammenlign deg med andre, kjenn at du puster, og be om hjelp når du trenger det!
God helg ❤️☀️