«Vær til stede»

Odd Volden

Leder Mental Helse Vest-Telemark

Verdensdagarrangement

Mo kirke

Tokke

26. september 2021

Takk for invitasjonen! Dette er det første fysiske arrangementet Mental Helse Vest-Telemark deltar på etter oppstarten i vår, og det kjennes veldig riktig at det er et arrangement som er initiert av Eilev Erikstein, som jeg pleier å ta sjansen på å kalle vår «mentor». Han har ikke protestert så langt, så jeg tenker å fortsette med å titulere ham slik.

For meg er det ekstra kjekt at folk fra Vinje også er invitert. Som lokallagsleder synes jeg det er kjekt fordi Vinje foreløpig er den eneste kommunen i Vest-Telemark hvor vi ikke har noen medlemmer – vi er derfor ekstra glade for alle berøringspunkter med folk og institusjoner i Vinje.

Alle har som kjent en psykisk helse; det betyr at vi burde kunne regne med å få 3-4 000 medlemmer fra Vinje i løpet av de neste årene, og da begynner det jo å ligne noe (her bør jeg nok ta med et smilefjes:)

Og siden fremtiden som bekjent starter nå – det er både billig og enkelt å melde seg inn i Mental Helse, det er bare å gå inn på mentalhelse.no, så er det gjort på et øyeblikk.

Dette gjelder selvfølgelig for folk fra Tokke og andre kommuner i Vest-Telemark også – vi vil gjøre alt vi kan for å bli en kraft å regne med i regionen.

Som privatperson er det ekstra kjekt å ha med Vinje her i dag, fordi det var der jeg tapte mitt hjerte til denne delen av landet første gang.

Jeg gikk på folkehøgskolen ved Akademiet i Rauland skoleåret 1977-78 og husker det som noe helt spesielt, på grunn av lærere og medelever, og på grunn av naturen og kulturen. Jeg har aldri gått over Hardangervidda, og jeg ble aldri noen kløpper til å danse verken springar eller gangar, men når jeg hører felelåten, eller ser Totak for mitt indre øye, tenker og føler jeg fortsatt at det egentlig er der jeg hører til.

Men i Kviteseid, hvor svigerfar kjøpte et småbruk på begynnelsen av 2000-tallet, og hvor vi nå holder til så mye vi kan, er det også veldig godt å være. Vest-Telemark Blad er med på å gi regiontilhørighet like mye som kommunetilhørighet, så i hverdagen er det ikke så viktig akkurat hvor i Vest-Telemark jeg oppholder meg.

Verdensdagen for psykisk helse er en FN-dag som blir årlig markert over hele verden den 10. oktober. I Norge markeres dagen i perioden medio september til medio oktober, og det er Norges største opplysningskampanje for psykisk helse.

I 2018 var det over 1500 registrerte arrangementer landet rundt.

Verdensdagen for psykisk helse begynte i 1992 da World Federation for Mental Health satte den 10. oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse over hele kloden.

Dagen markeres i over 150 land jorden rundt. Mental Helse har siden 2003 koordinert arbeidet med Verdensdagen i Norge i samarbeid med Helsedirektoratet.
Men det er alle de frivillige, og over halvparten av landets kommuner, som har hjulpet å dra lasset for større åpenhet om psykisk helse med arrangementer år etter år.

Temaet for Verdensdagen i 2021:

«Livet under og etter pandemien.
Vær oppmerksom. Vær til stede. Følg opp.»

Jeg tar med noen fakta fra Verdensdagens nettside:

Mange og lange måneder med sosial avstand, isolasjon og usikkerhet har satt sine spor i samfunnet.

Folkehelseinstituttet sin undersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse fra vinteren 2020, viste at flere har slitt med ensomhet og psykiske plager i denne perioden.

Unge og aleneboende, har hatt den største psykiske belastningen …

Studentenes helse -og trivelsundersøkelse fra april i år, viste at 45 prosent av studentene har hatt alvorlige psykiske plager under pandemien …

Risikoen for oppsigelse eller permittering som følge av pandemien, har vært størst for dem med lav inntekt, kort utdanning og lavinntekts familiebakgrunn og innvandrere har vært mer utsatt enn norskfødte.

Dette er innsikt vi må ta på alvor.

Psykolog Peder Kjøs sier:

«Mye tyder på at det er de mest sårbare som har fått de største belastningene. For dem må motstandskraften være bygget inn i selve omgivelsene. Resiliensen må finnes i relasjoner, i nærmiljøet og i samfunnet rundt.»

Dette er presist og fortettet:

«Motstandskraften må være bygget inn i selve omgivelsene».

Jeg har, basert på egne erfaringer gjennom femten år med til dels store psykososiale utfordringer, vært opptatt av at vi bør være vel så opptatt av samvær som av samtaler, vel så mye av arenaer som relasjoner, og vel så mye av kvaliteten på medmenneskene som av kvaliteten på de profesjonelle.

I en del sammenhenger kan det selvfølgelig være nyttig med profesjonelle samtaler og relasjoner, men i siste instans er det sivilsamfunnets ethos – altså dets karakter og holdninger – som avgjør om det er plass for alle borgere på alle ordinære arenaer i alle faser av livet.

Nok en gang: «Motstandskraften må være bygget inn i selve omgivelsene».

Fysisk funksjonshemmede har, slik jeg har forstått det, en lovfestet rett til universell utforming, slik at de kan delta på alle arenaer, på tross av sine ulike funksjonsnedsettelser.
Et viktig spørsmål: Hvorfor tenker vi ikke i større grad i liknende baner når det gjelder mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser?

Etter mitt skjønn trenger vi å tenke helt annerledes om psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser. På 1980-tallet sa den kjente psykiateren Finn Skårderud «Farvel til institusjonen» – tittelen på en bok han skrev, med utgangspunkt i reformene i italiensk psykiatri.

Hvorfor klarer vi fortsatt ikke, førti år senere, å si velkommen til den psykososialt utfordrede borgeren? Hvorfor ekskluder vi fortsatt en del av våre medmennesker, ved å tenke at det er de profesjonelle som har ansvaret for deres ve og vel?

Jeg tror svarene er nærmere enn vi tror, men vår tillit til og avhengighet av profesjonelle skygger dessverre for disse svarene.

Vi må selv, hver og en av oss, og som institusjonelle aktører i sivilsamfunnet, gå inn i vår tid og ta et større ansvar for flere av utfordringene som det moderne samfunnet fører med seg.