Denne sommeren har Mental Helse Kongsberg fått både telefoner og tilbakemeldinger på at det er svært vanskelig å få psykisk hjelp til rett tid. Det er dessverre sånn at mange pårørende rett og slett må jobbe på skift med å være tilstede i en krisesituasjon for sine nære. De kommer til Legevakten og blir henvist videre til DPS men der er kapasiteten på bristepunktet.

Hvorfor skal det være så vanskelig å få hjelp når man i en krise situasjon trenger det? Hvorfor blir man ikke tatt på alvor når man forteller om selvmordstanker? Og hvem skal hjelpe de utslitte pårørende som må ta permisjon fra jobb og ikke får sove av bekymring. Hva kan man gjøre for å få til en endring til det bedre?

Når vi får tøffe telefoner og rop om hjelp har vi ikke annen mulighet enn å være et lyttende medmenneske. Vi henviser også til hjelpetelefonen 116 123 og legevakten. Dette er vondt for alle parter. Og jeg tror vår kommune gjør så godt de kan med de midler de har. Spørsmålet er om det er bra nok?

Bekymret hilsen fra Leder i Mental Helse Kongsberg
Turid Gundersen