Kommunalt råd for mennesker med nedsatt FUnksjonsevne (KFU) er en av de rådene Trondheim kommune ser på som de viktigste brukermedvirkningarenaene. Rådet møtes jevnlig gjennom året, og har mange og omfattende saker de skal behandle og gi uttalelser i. Rådet består av noen få som skal representere nærmere 30 organisasjoner. 2 ganger i året inviterer derfor rådet alle organisasjonene til et møte hvor de kan stille spørsmål til Trondheim kommune. Mental Helse bruker å delta på disse møtene, og har i år meldt 2 tema med spørsmål vi ønsker å utfordre Trondheim kommune på:

Spørsmål til fellesmøte i KFU 14.mai 2019
Mental Helse Trondheim har gjennom sin arena for brukermedvirkning fått tilbakemeldinger fra pasienter og tidligere pasienter om den oppfølgingen de får etter at de er utskrevet fra institusjoner.

Problemer hele tiden eller bare en kort periode
Mange mennesker som har eller har hatt kontakt med psykiatritjenester fra kommune og stat har lite nettverk. Kombinert med at de i en periode av livet har stort behov for å snakke med noen som bryr seg om dem og ser deres verdighet, gjør at de har hatt veldig stort utbytte av å benytte seg av lav terskel samvær/samtale alle tider på døgnet.
Det finnes telefontjenester som kan betraktes som nødhjelp, og det er veldig viktig med et slikt tilbud. Men mennesker som sliter med tanker og/eller opplevelser som har «satt seg» ønsker ikke å være i krisesituasjoner for å få hjelp og støtte. Våre informanter snakker om muligheten til å ta kontakt med og oppsøke mennesker som kan hjelpe de over de vanskelige stundene som de vet kommer. De trenger noen som er sammen med de i den vanskeligste perioden i hverdagen.
Trondheim kommune har institusjoner og bofellesskap hvor det er ansatte på dagtid, kveldstid, og om natten. Noen mennesker har hatt god erfaring med at de fikk mulighet til å komme i kontakt med, og å bli trygg på at de kan oppsøke personer som er tilgjengelige i deres rimelige geografiske nærhet. En kommunal ansatt ved et bofellesskap betød den avgjørende tryggheten for dem i en viktig og sårbar periode av livet deres. De har erfaring med å møte en person som har tid til å se, høre, være sammen med, og gi aksept på at det er normalt å være sammen om store og små spørsmål. Det viser seg at de som oppsøkte et bofelleskap hadde ressurser/evner/kapasitet til å være til hjelp for personalet og beboere i bofellesskapet. I tillegg var det en normaliseringsopplevelse for beboerne ved bofellesskapet å oppdage at noen kom på besøk.
Vi snakker om at Trondheim kommune setter inn nok ressurser der de allerede bruker ressurser, for å dekke et enormt behov for enkeltmennesker i en forholdsvis kort periode. Behovet vi nå snakker om, dekkes faktisk ikke på andre måter i dag.
Kan Trondheim kommune se på/vurdere om en slik hjelpesituasjon kan skapes flere geografiske plasser i Trondheim? Et slikt tiltak vil kunne føre ensomme mennesker ut av en rolle som bare hjelpetrengende. Det vil gjøre dem i stand til å bidra positivt det meste av hverdagen sin.

Sykehjem/eldreomsorg og meningsfull hverdag
Det viser seg at det i de kommunale sykehjemmene er så få ansatte, at det går ut over livskvaliteten for de som bor der. Beboerne får så lite stimulans og utfordringer at de sløves og livet synes lite interessant. Dette fører til at den gryende vantrivselen og misnøyen dempes med beroligende medisiner. Resultatet blir bare at mer pasientlignende tilstander utvikler seg.
Har Trondheim kommune tenkt å gjøre noe med situasjonen til de som bor på sykehjem, som har vært med å bygge det landet vi synes er godt å leve i?

Mvh
Dag Øivind Antonsen
Mental Helse Trondheim