God helsehjelp, hvem tar ansvaret?
Må du sjekke flere ganger om du har låst ytterdøra? Er du usikker på om du slo av TV-en før du gikk? Er du sikker på at du trakk ut støpslet til strykejernet?
Kan du finne noen som kan hjelpe deg med dette?
Noen av oss blir urolig av tanken om vi har glemt noe viktig. Det kan sikkert være forskjellige grunner til det. Men ubehagelig er det i alle fall, når vi for tiende gang må dit vi var; for å sjekke det vi forsikret oss om alle de andre ni gangene.
Når hjelpeapparatet tar ansvar
Det er lett å tenke seg at hjelpeapparatet føler et ansvar for å hjelpe oss i en slik situasjon. Noen får samtaler med en behandler; som regel en psykolog. Psykologtimer i en poliklinikk kan være en mulighet, siden de færreste er så preget at de trenger innleggelse. Et begrenset antall samtaler med psykolog blir ofte løsningen.
Polikliniske samtaler foregår som regel på psykologens kontor, og det kan naturlig nok være en utfordring for «pasienten» å komme seg dit. Problemet viser seg på den måten. Utfallet av samtalene er forskjellig fra situasjon til situasjon. Vi pasienter er forskjellige, og psykologene er forskjellige. Vi er mennesker som møter hverandre, og skal/vil snakke om noe som er vanskelig å nøste opp i. Men utfordringen møter vi i alle fall neste gang vi skal dra hjemmefra.
Historie fra livet
Jeg har snakket med en mann som slet med utfordrende tanker etter han hadde dratt hjemmefra; om han virkelig hadde låst ytterdøra. Han dro ofte hjem igjen flere ganger; for å sjekke. Da problemet ble avdekket, fikk han kontakt med en behandler fra poliklinikken ved en institusjon. Behandleren innledet et samarbeid med «pasienten» og en person fra den kommunale oppfølgingstjenesten. Hun hadde anledning til å være sammen med mannen når han hadde ærend i byen. Parallelt med samtaler med psykolog, fikk mannen anledning til å gå hjemmefra i følge med denne dama. Da de forlot hjemmet hans, låste han døra, og kjente etter om den var låst. Så gikk de. Uroen melde seg da de kom til byen. Spørsmålet var om alt var i orden med døra hjemme. Mannen medga at han måtte dra tilbake for å sjekke om døra var låst. Men dama fra oppfølgingstjenesten sa: Nei. Han ble påminnet den kjensgjerningen at det hadde han allerede sjekket. Med tilbakemelding og støtte akkurat i den vanskelige situasjonen, klarte mannen å innse at tanken ikke var alvorlig nok til at realiteten ble annerledes. Handlingsmønsteret ble brutt, med god trygghet for situasjonen i mannens egen bevissthet.
Flere kan bidra
Mange vil gjerne gi et betydningsfullt bidrag til hjelp. Mener psykologen at han/hun ikke kan forlate kontoret sitt, kan kommunale ansatte, foretak i avtaler med offentlig helsehjelp, eller privat engasjerte mennesker gjøre helsehjelpen fullverdig. Våger vi å tenke på å dekke behovet for hjelp helt ut, og så samarbeide med de som kan bidra til dette; vil vi øke utbytte av hjelpen den enkelte får. Vi trenger ikke å være så opptatt av begrensningene til den psykologen.
Fortalt etter ønske og godkjenning av den som opplevde det
Dag Øivind Antonsen