Jeg ble kjente med Bjørn gjennom Mental Helse Gjøvik. Han satt i styret i mange år. Han hadde også verv i Mental Helse Oppland i en periode.
Bjørn stilte alltid velvillig opp når vi hadde arrangementer. Han var omsorgsfull, kunnskapsrik, sosial og musikalsk.
Det var ikke bare Mental Helse Gjøvik som fikk nyte godt av hans varme hjerte for frivilligheten. Han sang i flere kor og spilte piano, og spilte ofte blant annet på sykehjem og på frivilligsentralen.
Det var ikke lett å rose Bjørn for alt han gjorde for frivilligheten og i Mental Helse, «det er da ingen ting, og jeg synes jo det er koselig selv også da» sa han.
I 2012 fikk han fortjent medmenneskesvanen av ordfører Iddberg, noe han ble veldig glad for.
Medmenneskesvanen var en pris som ble delt ut til personer som gjorde en hverdagsinnsats i sitt nærmiljø i Gjøvik.

I begravelsen i dag, gjorde presten oss oppmerksom på noe vi ofte glemmer i alle debattene rundt smittevernregler og nedstengning på grunn av den pågående pandemien.
Det er tøft for de fleste, alle har måtte gi avkall på noe de satte pris på i livet Men noen mistet alt av tilbud og kontaktpunkter, de som trengte det aller mest, mistet mest.
Når pandemien kom, mistet Bjørn alt. Alle aktivitetene som gjorde at han klarte å holde sykdommen i sjakk. Aktivitetene som ga ham en følelse av å bidra i samfunnet, gi noe til andre, glede andre, og bety en forskjell for noen. Alt dette ble borte over natta, og ikke bare i to-tre uker, men måned etter måned. Frivilligheten som han brant for stoppet opp. Korene han sang i stoppet å synge. Pianospilling på eldresenter stoppet opp. Fotballkampene han likte å se på stoppet opp. Aktiviteten i Mental Helse Gjøvik stoppet opp.
Bjørn ble sykere igjen, så fikk han lungebetennelse.
Og 22.desember 2021 stoppet Bjørn opp også …
Takk for alle minner. Takk for alt du bidro med i Mental Helse Gjøvik.
Hvil i fred Bjørn …