Ensomhet

Etter videregående flyttet jeg til Oslo. Jeg var lei hjembyen min og hadde gledet meg i flere år til å reise til hovedstaden som hadde alt som lille Mo i Rana ikke hadde. Den første tiden husker jeg som overveldende positiv. Jeg fikk ikke nok, slukte alle inntrykk og følte meg voksen og fri. Etter en tid kjente jeg på en tomhetsfølelse. Her hadde jeg jo tilgang til alt jeg hadde savnet? Sett i ettertid vet jeg hva det var. Ensomhet. Året etter flyttet jeg tilbake til hjembyen min der jeg hadde familie og de fleste vennene. Jeg fikk tilbud om fast stilling og god lønn i Oslo, men takket nei og startet heller i en sommerjobb i bank. Det hadde jeg drømt om siden ungdomsskolen. Lønna var mye dårligere, men jeg hadde tatt en bestemmelse ut fra hva hjertet mitt sa og ikke hjernen. Det tok flere år før jeg fikk fast, men jeg var tilbake til flokken min. Det valget har jeg aldri angret på. Siden da har jeg vært superstolt av byen min og fremsnakket den i alle sammenhenger.

Å høre til er en viktig del av vår psykiske helse. Den har blitt satt på skikkelig prøve for svært mange flere mennesker under pandemien i 2020. Helseministeren sier det er gjort mye og har hatt stor oppmerksomhet rundt betydningen av å sikre folks psykiske helse. Spesielt på behandlingssiden som de sa at psykisk helse skulle prioriteres. I motsetning til andre helsekøer, har ikke ventetiden på psykisk helse gått opp, men ned. Men han innrømmer at det kunne vært gjort enda mere. Jeg tenker spesielt på de mange studentene rundt om i landet. Unge mennesker i starten på livet sitt. Vi som har et overutviklet omsorgsgen har et ekstra ansvar i denne tiden. Dugnaden består også i å bry seg og hjelpe de rundt oss. Bruk telefonen flittig og snakke med folk. Tilby hjelp og trøst. Si hei og smil til de du møter. Kanskje akkurat han eller hun trenger det. Og så gjør det veldig godt å gi av seg selv.

Anita Sollie er varaordfører i Rana kommune, leder i Rana Høyre, og representant på fylkestinget i Nordland.