Jeg kan ikke settes i en kategori.
Jeg er et menneske.
Et som kan være naivt, slem, sint, sur, glad, intelligent, snill, god, omsorgsfull og morsom.
Det er ingen enten eller. Oppfatninger om at folk med diagnoser er på en spesiell måte er stigmatiserende og vanskelig å forholde seg til når en prøver å klamre seg til at det også er en personlighet der.
Min bipolare lidelse, adhd og ptsd er ikke meg som person. Det er en del av meg som kan forklare hvorfor jeg kan reagere som jeg gjør. Men det er ikke hele meg.
Sånn som at kreativiteten min ikke kommer av en lidelse. Det ville deskreditere mine egenskaper. Mine diagnoser påvirker når jeg er kreativ og hvor mye energi jeg har til å være kreativ. Det påvirker også hva og i hvilken form jeg er kreativ, noe som kan være alt fra provoserende uttrykk til alt det vakre jeg ser rundt meg. Men det er en del av personligheten min og hvordan jeg ser verden i samhandling med mine diagnoser.
Andre har en annen oppfatning av dette enn meg, men dette er hvordan jeg reflekterer over det. Jeg kan ikke legge ansvaret for mine handlinger på mine diagnoser eller min oppvekst. Men det påvirker hvordan jeg håndterer situasjoner uten at det er hele min persona. Derfor snakker jeg om det istedenfor å legge lokk på hvem jeg er og hvordan jeg kan være. Stigma er vanskelig å leve med. Det gjør det vanskelig å uttrykke seg i frykt for å bli avvist og dømt. Samtidig kan det gjøre en mer sårbar for utnyttelse fra mennesker når en ikke klarer å sette grenser eller si ifra, i frykt for å såre andre.
For når en selv opplever at en kan bli sett på som mindreverdig som menneske, så lærer en å ikke dømme andre. Noe som igjen kan utnyttes av andre.
Jeg har oversett andres feil og løgner bare for å ikke sette de i en situasjon hvor de dytter meg vekk for å beskytte seg selv. Problemet er at en da legger listen så lav at en til slutt kan brukes som dørmatte. Og det har lært meg at en er ikke snill mot andre ved å gjøre det. En bryter bare ned seg selv slik at en ikke har noe å stå opp med om det vris for å peke på de feilene du selv har.
Det beste en kan gjøre for seg selv og andre er å sette grenser med en gang. En er verdt mer enn som så. ❤️

Mitt navn er Camilla Tranås Kristiansen. Jeg er 31 år og bor på Vega. For tiden tar jeg Batchelor i nordområdestudier ved Nord Universitetet i Bodø. Jeg er alenemor til tre og har fagbrev som Barne- og ungdomsarbeider. Jeg er også aktiv politisk som styremedlem i Rødt Nordland og er medlem av kvinnepolitisk utvalg i Rødt.