Virkninger og bivirkninger

Av Gunn Helen Kristiansen

I hele julen har jeg fått skryt av familien fordi jeg har takket nei til kaker, sjokolade og brus. Familien min heier på meg fordi de tror jeg prøver å slanke meg og jeg har ikke hjerte til å fortelle dem sannheten. At jeg holder på å utvikle diabetes som en bivirkning til medisiner jeg har vegret meg for å ta i over tjue år. Egentlig tror jeg at det er et tegn på sterk helse at jeg ikke har fått diabetes før. Mine behandlere har alltid trukket familien min aktivt inn i behandlingen for å få dem til å passe på at jeg tar den medisinen som jeg selv mener bare gjør vondt verre. Medikamentene setter meg i en tilstand av sløvhet og kraftløshet, samtidig som de fører til omfattende vektøkning og diabetes. I min familie er det bare jeg som er stor, men legene rister beklagende på hodet og forklarer at dette er noe jeg må regne med. Fedme og diabetes er altså en bivirkning til en behandling som jeg mener ikke virker og som jeg selv aldri har trodd på eller vært motivert for. 

Alle maser om at det er viktig at jeg trimmer regelmessig. Av og til kommer jeg ut av sløvhetstilstanden og blir kreativ og energisk. Da er jeg motivert for å bevege meg mer, men siden dette også kan oppfattes som et tegn på tilbakefall, blir jeg som regel raskt innlagt i psykiatrien. Der dobler de dosen og plasserer meg i en stol, bak låste dører. Behandling på lukket sengepost består stort sett av medisiner, passivitet og isolasjon. Når jeg så er blitt rolig nok, sender de meg hjem igjen. Etter en slik episode følger det alltid en depresjon. Den depressive perioden varer mye lenger og er mye vanskeligere for meg enn den kreative fasen. Oppturene mine er alltid lyse og positive med mye energi. Jeg lider ikke så hvorfor dobler de dosen når det er nok å låse døren? Hvorfor blir ikke behandlingen min på sykehusene lagt slik til rette at det er mulig å trene eller gjøre andre kreative ting mens jeg er til behandling der? Jeg vil ikke ha den sløvende medisinen. Jeg vil være klar i toppen og øve meg på å mestre livet mitt.

Det er lenge siden jeg oppdaget at antipsykotisk medisin ikke har gunstig effekt på meg. Det oppleves som å ”kaste bensin på bålet”. En moderat mani får næring av antipsykotisk medisin og så bærer det rett opp i psykose. Dette har spesialistene vanskelig for å forstå. De vil helst tro det er ”sykdommen” som utvikler seg. Det er nok derfor de dobler dosen. Resultatet er at alle mine naturlige tilfriskningsressurser blir overstyrt av medisinutløste psykoser. Mine protester renner ut i sanden. Medisinene også har den virkningen at den lammer talen. Det å forsøke å protestere på medisinenes opplevde virkning fører ofte direkte til et tvangsvedtak, så det anbefaler jeg ingen. Vent alltid med å protestere til etter utskrivelsen. Det heter seg at frivillighet alltid skal være prøvd før tvangsmedisinering, men det betyr bare at helsepersonell skal ha forsøkt å overtale pasienten til å ta medisinen frivillig. Det er ikke mulig å slippe unna, men piller er tross alt bedre enn tvangsmedisinering med sprøyte. Noen medisiner er laget som skum som oppløses i munnen, slik at det ikke er mulig å spytte den ut i kaffekoppen. Etter min mening er nesten all medikamentell behandling av psykiske reaksjoner kritikkverdig og må i de fleste tilfeller betraktes som uetisk helsehjelp. 

Det er ingen som noen gang har spurt meg om hvordan jeg opplever at medisinene virker på min unike personlighet. Det er ikke bivirkningene jeg er mest redd for. Det er den virkningen medisinene har og er ment til å ha som uroer meg mest. Jeg har aldri ønsket meg den. Medisinenes virkning er således en trist historie. Min opplevelse er at den antipsykotiske medisinen i sin tid bidro til å utløse lidelsen min. Medisinene gav næring til det som ble tolket som en alvorlig psykisk sinnslidelse. Jeg hadde en annen teori. Alle klageinstanser, helsepersonell og folk flest er innstilt på at det spesialistene gjør er riktig. Til tross for at kunnskapsgrunnlaget i psykiatrien er svakt, har det vist seg å være umulig å få medhold i klager på behandling jeg selv opplevde som feil-behandling. Som pasient har jeg nemlig ikke samtykkekompetanse etter at medisinen jeg må ta med eller uten tvang har utløst en ny psykose. Jeg har selvfølgelig aldri gitt mitt samtykke til en så ulogisk og etisk uforsvarlig medisinsk tolking og behandling som den som tilbys meg i psykiatrien i dag. Min eneste mulighet for å kunne leve et noenlunde godt liv er å knaske så mange piller som skal til for å holde meg utenfor institusjonen. Dette er ikke den løsningen jeg selv ville valgt. Det er et kompromiss. Jeg må sette muligheten til å bli frisk til side og godta farlig overvekt og diabetes som bivirkninger av en behandling som bare har vært et hinder for meg i å benytte mine egne ressurser, håp og motivasjon for å oppnå bedring. 

(Gunn Helen Kristiansen er brukermedvirker i forskning, tidligere lærer og ingeniør)