Vi var livets glade jenter
Vi var helt perfekte. To vakre jenter med det gode liv foran seg.
Av Anonym
Det kom to jenter til verden. Jeg og min bestevenn, fiende og søster. Vi var helt perfekte. To vakre jenter med det gode liv foran seg. Med mulighetene mange, og med trygghet i ryggen. Vi vokse opp uten store bekymringer. Vi hadde venner, mange av de samme. Mine foreldre ga oss mye kjærlighet i oppveksten, var stolte over oss og gav oss den trygghet ett barn skulle ha. Vi var begge stae, og likte ting på vær vår måte, men merkelig nok ble vi begge fornøyde til slutt. Vi likte og underholde, sang i kor, spilte i korps og dreiv med teater. Musikk var vår lidenskap.
«Vi var livets glade jenter. Jeg var livets glade jente.»
Når vi ble ungdom, dro min søster til legen. Hun ville ha ut p-piller. Hun var attraktiv rundt guttene, hun var en vakker jente som mange misunnet.
Når vi ble ungdom, dro jeg til legen. Jeg ville ha ut antidepressiva. Jeg var deprimert, slet med angst, og tok maten med meg mot den veien som skulle bli så ufattelig lang, mørk og meningsløs.
Vi ble født samtidig, hadde samme oppvekst, samme venner, og var ganske like. I utseende var vi ulike, men personligheten var den samme – skulle man tro. Hvorfor var det slik da at jeg ble den som havnet så utenfor, som skulle hate meg selv så mye at jeg trengte medisiner for å overleve mitt eget tankekaos. Hvor var det jeg tråkket feil?