Veien ut av mørket og inn i lyset

Anonym

November 2014:

”Jeg orker ikke mer, jeg gidder ikke mer, jeg har faktisk ikke lyst noe mer. Det gjør vondt innvendig, så vondt at jeg ikke vet om det noen gang vil bli godt igjen. Denne vonde følelsen er faktisk ulidelig, det brenner og knyter seg i magen. Og på den andre siden føles det så uendelig tomt, som å rope og skrike ut i universet, hvor ingen hører deg skrike. Sånn vil jeg ikke være, ikke i det hele tatt. Og jeg hater å si det, men akkurat sånn som det føles nå ville det enkleste bare være å forsvinne fra jordens overflate. Jeg bryr meg ikke en gang om de som ville blitt igjen. De ville hatt det bedre uten meg uansett, uten et depressivt nervevrak som meg, som bare er til bry. Et menneske som ikke klarer å takle livet. Et menneske som bare krever av andre hele tiden, som aldri får noe til. Jeg er lei av å prøve, hva i helvete er vitsen når jeg hele tiden faller? Kanskje er det bedre å bare gi opp?

Nei, det er ikke det, og jeg kommer aldri til å gjøre det. Håper jeg. Jeg håper jeg kan få hjelp snart. At livet kan bli bedre, at det kan føles litt lettere. Jeg vil ikke være deprimert lengre. Det tar livet av meg, sakte men sikkert. Det er jeg helt overbevist om. Dette er ikke noe liv, det er en overlevelseskamp, hvor hver eneste dag er en seier, eller en utsettelse. I dag, akkurat nå, ser jeg ingen lys i tunnelen. Hadde jeg hatt muligheten til å sovne og aldri våkne igjen i dette øyeblikk, ville jeg gjort det. Det skremmer meg at jeg tenker slik, men bare litt, for egentlig er jeg for passiv til å gjøre noe som helst uansett. Men det som skremmer meg enda mer er at disse tankene blir sterkere og sterkere, hver gang jeg faller blir det et sterkere og sterkere alternativ, en mulighet til å få fri, en mulighet for å slippe meg selv og mitt stinkende selskap. En mulighet til å slutte å være til bry for andre”.

Dette er et utdrag fra min dagbok. De dagene det ble for mye måtte tankene ut, jeg valgte å skrive. Vanligvis ble ting bedre av å skrive, jeg klarte å distansere meg litt fra meg selv. Men ikke alltid. Den 17. November 2014 klarte jeg ikke det.  Jeg husker godt hvordan det var. Aldri har jeg kjent på et så sterkt ønske om å få kunne dø.

Jeg husker jeg prøve å resonnere med meg selv, hva ville skjedd viss jeg forsvant? Jeg husker jeg tenkte på at folk sier det er egoistisk å ta sitt eget liv. Men for meg virket det som alt annet enn egoistisk. Jeg var jo overbevist om at jeg bare var til bry for alle i verden. I mitt hodet ville det bli en lettelse for de rundt meg å slippe meg. Selv om de sikkert ville bli lei seg, tenkte jeg at på lang sikt ville det være det beste for alle parter. Jeg var stygg, jeg var lat, jeg var dum, jeg var teit, jeg var slem, jeg var egoistisk og jeg var alt sammen på en gang. Ingen av mine gode kvaliteter var lengre tilstede. Et mørk, dyster tåke av negativitet hadde bredt seg over meg, så tungt, at den blokkerte all innsikt, og jeg trodde det ville være slik for alltid.

Og kanskje vil noen tenke at det var egoistisk å tenke slik. Når jeg leser det tenker jeg ikke det, jeg tenker at dette var tankene til et sykt menneske, et menneske som trengte hjelp. For den smerten jeg hadde inni meg overdøvet alt annet. Følelsen av utilstrekkelighet, mislykkethet, og en sorg så stor, og så overveldende at den lammet hele meg. Alt virket umulig. Og jeg var så sliten, så sliten av alltid komme til kort fra de urimelig høye kravene jeg stilte til meg selv. De kravene jeg trodde samfunnet stilte til meg. Jeg følte meg så alene, og jeg kunne ikke snakke til noe om dette. Hva ville de si? Jeg skammet meg, jeg skammet meg så veldig over disse tankene jeg hadde. Jeg skammet meg så veldig over at jeg ikke taklet livet.

For det er det som er den store utfordringen med psykisk sykdom; kampene man kjemper foregår som oftest i eget hodet. På utsiden kan du virke normal, ingen ser hvor vanskelig du egentlig har det med mindre du snakker om det. Det store problemet med mental sykdom om det ikke blir tatt seriøst, er at det sjelden blir synlig for omverden før det som regel har gått alt for langt.

Rent objektivt så jeg kanskje ut vellykket person, på utsiden var jeg en ”flink pike”. Som alle andre har jeg både positive og negative sider, jeg kan være sint, eller trist , jeg kan være smålig eller sjalu men også være omtenksom, glad, smilende, lattermild og ha  medfølende for mine medmennesker. Jeg har alltid strebet etter å være flink, og som flink, ønsket jeg helst å gjemme de negative følelsene. De hørte ikke hjemme, sånn tenker man ikke. Man tar seg sammen. Men uansett hvor mye jeg ønsket det forvant ikke de negative følelsene, de ble til noe annet. De ble til skam, de ble til en dårlig samvittighet og en selvforakt så stor at den til slutt opptok hele meg. Ubevist utryktes disse vonde følelsene seg som stemmene i hodet som forteller meg at jeg ikke er god nok! Du burde vært flinkere! Du kunne prestert bedre! Ingen liker deg! Du får ingenting til! Jeg forsøkte å løpe fra det som gjorde vondt, jeg har forsøkt å løpe fra det så lenge jeg kan huske. Men jeg klarte det aldri. I dag vet jeg hvorfor. Man kan ikke rømme fra seg selv. Man må forandre seg selv fra innsiden.

I mitt hode har jeg alltid ansett meg selv som en medfødt feilvare. Derfor har jeg alltid måttet kompensere med å forsøke å være perfekt på alle områder for å bli verdt og elske. Løsningen var å jobbe. Alltid jobbe litt hardere, bli litt flinkere, mestre alt. Som de fleste andre er jeg er alt annet enn perfekt, så naturlig nok har jeg feilet mange ganger. Men da var det bare å reise seg opp igjen, ta seg sammen. Skjerpe seg. Jeg har alltid trodd at det var det som gjorde meg sterk, min evne til å ta meg sammen. Min evne til å presse meg til det ytterste. Jeg tror ikke det nå lengre, nå tror jeg det kalles å flykte fra dårlig samvittighet og høy selvforakt.

I årenes løp vokste selvforakten, jeg flyktet i stadig mer destruktive løsninger, jeg fikk mer og skamme meg over, jeg måtte ta meg enda mer sammen. Jeg ble mer og mer sliten. Det gikk en lang stund, men ikke lengre. På innsiden raknet plutselig alt sammen, og det ble vanskeligere og vanskeligere og holde fasaden utad. Jeg følte meg mislykket. Jeg mestret ingen av tingene jeg tidligere mestret, jeg taklet ikke presset. Jeg isolerte meg fra venner, jeg isolerte meg fra familie. Jeg klarte ikke lengre og leve opp til mine egne krav, og var livredd for at det skulle oppdages. Jeg var livredd for at menneskene i livet mitt skulle oppdage hvem jeg virkelig var. At de skulle oppdage det jeg viste så inderlig godt selv.  At jeg ikke er god nok. At jeg er svak, at jeg ikke strekker til.

I ettertid har jeg fortalt mine nærmeste og andre om hvordan jeg faktisk har det, jeg har vært ærlig med dem og mot meg selv. Jeg fortalte hvordan det virkelig sto til. Det kan best beskrives og forståes som om en følelsesmessig bombe detoneres innvendig. Jeg bare gråt og gråt og gråt. De siste året er jeg overbevist om at jeg har grått mer enn alle mine år til sammen. Min store frykt for å ikke være god nok er blitt avvist gang på gang. Det er ingen som sa at jeg ikke var god nok, ingen sa at jeg burde skamme meg. De sa bare at de var glad i meg for akkurat den jeg er.  De sa det kom til å bli bedre. De sa de vil støtte meg. Etter stund så ble det faktisk litt bedre. Det store monsteret som spiste meg opp innvendig slapp taket. Det tålte ikke dagens lys, det tålte ikke at jeg delte min smerte med andre. Med hjelp er alt blitt så mye lettere å takle. Jeg har bestemt meg for at jeg er for glad i livet til å gi opp, og jeg forsto endelig at jeg ikke trengte å takle livet alene.

Nå er det Desember 2015, litt over et år siden jeg skrev i dagboken min, og siden den tid har jeg kommet langt. På dette året har jeg hatt større opp og nedturer enn jeg noensinne kunne forestille meg. Fra det ene ytterpunktet til det andre, har jeg har gått fra å anse meg selv som ett normalt, gjennomsnittlig menneske til å innse at jeg er alt annet enn normal. Med meg i bagasjen har jeg fått diagnosen bipolar, jeg har funnet ut at jeg har ekstremt mye angst,  og jeg innsett at jeg har et alvorlig alkoholproblem.

2015 har vært den brutale sannhetens år. Den fine fasaden jeg har kjempet for å holde for omverden er fullstendig brutt ned. Jeg har forstått at det ikke er fasaden men grunnmuren i et hus som er viktig for å skape et stødig fundament. Selv om mye er forandret, selv om realitetene gjør vondt, har jeg aldri hatt det bedre med meg selv. I dag kan jeg klare å se meg i speilet og si at jeg er god nok og faktisk mene det. Jeg er et menneske, som alle andre, med en verdi i meg selv uavhengig av mine prestasjoner og måloppnåelser. Jeg har lært at jeg med tiden kan klare å elske meg selv ubetinget. Jeg har lært at for å overkomme depresjon, angst og humørsvingninger kreves kontinuerlig hard jobbing med min egen innstilling til meg selv. Jeg har forstått at jeg er ansvarlig for min egen lykke, og at min lykke avhenger av at jeg aksepterer at jeg er god nok slik jeg er. Jeg begynner og forstå at ønsker jeg å ha et godt liv, må livet aksepteres på livets premisser. Jeg har innsett at uansett hvor bitter og skuffet jeg måtte være over fortidens feil og mangler får jeg ikke gjort noe med det. Jeg kan slå meg selv ned over fortidens feiltrinn så mye jeg ønsker, den som får det vondest er og forblir meg selv. Jeg kan frykte fremtiden så mye jeg vil, jeg kan forsøke og kontrollere alle mulige utfall og hendelser så mye jeg ønsker, men sannheten er at dette er en umulig oppgave. Jeg kan ikke forutsi fremtiden og må som alle andre lære meg å leve med denne usikkerheten om jeg ønsker å ha et bra liv.

Løsningen er enkel, men det betyr ikke at det er lett. Jeg har årevis av trening på å bryte meg selv ned, det er faktisk det er som faller mest naturlig for meg. Derfor må jeg jobbe hardt hver eneste dag for å tenke positivt. Det krever ekstremt mye av meg og være snill med meg selv og akseptere meg selv slik jeg er.  Jeg har innsett at det kommer til å ta tid, og at det er helt greit. Endelig har jeg forstått at veien faktisk er målet. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å være perfekt, at det faktisk er umulig å være perfekt. Alt jeg trenger å gjøre, er å forsøke å være den beste versjonen jeg kan av meg selv. Etter hvert har jeg også begynt å innse at mange synes at jeg er mer enn god nok slik  jeg er, med alle mine styrker og svakheter.

Jeg har funnet ut at selv om mine psykiske utfordringer er en uunngåelig del av det å være meg, så er det ikke hele meg. De vanskelige periodene går faktisk over. Jeg har lært at jeg må ta en eneste dag om gangen og at tålmodighet er min beste venn. Jeg nekter å gi opp på grunn av min psyke, jeg skal klare meg på tross av min psyke. For jeg kan også være et av de gladeste, mest fjollete, mest takknemlige og mest gavmilde menneske på jord. Når jeg har det bra med meg selv kan jeg også være en resurs, først og fremst for meg selv, men også for andre. Da kan være en venn, en datter, en søster, en tante, jeg kan være et medmenneske. Men i stedet for å prøve å være alle disse tingene perfekt, prøver jeg i dag å fylle disse rollene ut fra mine egne premisser. Og jeg har endelig begynt og forstå at det er godt nok.

Livet ble ikke som jeg ville, det ble som det skulle. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor vondt jeg hadde det kvelden i november 2014. Så vondt vil jeg aldri ha det igjen, derfor er jeg blitt villig til å gjøre det meste for å aldri havne dit igjen. Jeg har fått hjelpen jeg trengte. Jeg har tatt tak i livet mitt. Mye har forandret seg på et år. Den største forandringen er at jeg ble villig til å se sannheten i øynene. Når jeg så sannheten i øynene ble jeg villig til å gjøre de endringene som krevdes for å få et godt liv. Jeg ble villig til å be om hjelp, jeg ble villig til å ta i mot hjelp. Jeg ble villig til å lytte til råd fra de som har gått veien før meg og har erfaring jeg ikke har. Det har vært en tøff vei, men det var nødvendig. I mitt liv var det ikke noe alternativ. Livet jeg så langt hadde levd gjorde så vondt at jeg ikke orket å leve det lengre.

Det er faktisk sant som man sier at man vokser på smerte. Heldigvis fikk jeg oppleve så mye smerte at jeg fikk motivasjon nok til å ta meg i sammen en siste gang. Til å ta det forhåpentligvis siste skippertaket som skulle bli til en sårt trengt livstils-endring. Jeg skal fortsette og bruke min smerte til å vokse, for er det en ting jeg har lært mer en noe annet av mine prosesser er det at livet ikke er enkelt. Ikke for noen. Det handler i stor grad om hvordan man håndterer det. Og i dag velger jeg å bruke min smerte til å vokse som menneske, til å bli et bedre menneske for meg selv og alle menneskene jeg har i livet mitt som jeg er så veldig glad i.