Varsleren som ble for brysom for Stavanger Universitetssykehus

Av Victoria Ibabao Edwards

I dag fikk jeg sjokk, for jeg så at Målfrid Frahm Jensen har sagt opp sin stilling som erfaringskonsulent ved Stavanger Universitetssykehus (SUS). Det kan nok hende Målfrid er for uredd. Helst skal man jo ikke si imot. Vi har egne ordtak som går på dette, man skal være forsiktig med å sage over greina man sitter på, for eksempel. Men det er Stavanger Universitetssykehus som taper på dette.

Og mange blir gjerne reddere for å ytre seg når de går fra vaktbikkjefunksjoner og brukeraktivistroller i organisasjoner til lønnede stillinger i tjenestene. Det er mange som har kommet med krass systemkritikk når de har representert organisasjoner hvor funksjonen nettopp er å kritisere de eksisterende systemene, men jeg har sett mange stemmer bli roligere etter hvert som de samme folkene fikk lønnede prosjektstillinger. På noen områder kan jeg forstå det, siden et mer omfattende engasjement og innsideinformasjon kan nyansere bildet mye.

Selv merket jeg for eksempel etter jeg begynte å jobbe i NAV, at en del av de tingene jeg hadde trodd om NAV ikke var helt riktig, men rett og slett basert på at kunnskapskilden min var mediene, som heller ikke visste så mye om NAV, men gjerne likte å trykke historier som de visste ville generere klikk.

Samtidig er det så viktig, alltid og uansett, men kanskje særlig når man er ansatt i stillinger hvor nettopp det å bruke erfaringskompetansen er et poeng, at man ikke slutter å være kritisk. Men det er klart det er vanskelig, å skulle være en konstant djevelens advokat, at man så ofte må være så tydelig i saker. Mange bare gjemmer seg litt bort. Flyter gjennom arbeidsdagen og sier ikke ifra om de støter på kolleger som ikke yter god hjelp mot pasienter eller brukere, sier ikke ifra om systemene de arbeider ikke er tilpasset muligheten til å gi individuell hjelp som faktisk hjelper den som trenger det. Det krever mot å være den som varsler.

Mange sier ikke ifra når medmennesker krenkes på det groveste. Noen sier ikke ifra når medmennesker legges i belter og utsettes for tvangsbruk, selv om man ser at det her brukes fem-tjue ganger mer tvang enn andre steder. Noen lurer kanskje ikke engang på hvorfor det er slik at man må bruke så innmari mye tvang akkurat her. Noen skylder på pasientene og sier at de er vanskelige og at da må det nesten bli slik, og noen mener kanskje at det er organiseringen som gjør at det akkurat her må brukes mer tvang enn andre steder.

Det Målfrid turte å si noe om, er at tvangsbruken på SUS var skyhøy og at årsakene er at det er en kultur for å bruke mye tvang. Stavanger Aftenblad skrev følgende i januar: «Bruk av tvangsmidler av ulike typer i Stavanger ligger skyhøyt over de andre foretakene på Vestlandet. Omtrent 60 prosent av alle vedtakene om tvangsmiddelbruk skjer her og nesten alle vedtakene om beltelegging, isolasjon og kortvarig fastholding.» Målfrid uttalte den gang til avisen: – Jeg tror noe av årsaken i Stavanger skyldes ulik kultur til tvangsmiddelbruk på ulike sengeposter. Pasienter på noen sengeposter er frustrerte over hvordan de blir behandlet. Det er mye å hente på å møte pasienten på en bedre måte. Vil du vite hvordan pasienten har det eller går de ansatte demonstrativt inn og skal oppdra pasienten?

Videre sa hun: – Sykdom og lidelse kan forårsake frustrasjon, selvskading og tanker om at de ikke orker leve lenger. Møter de ansatte dem med respekt, kjærlighet og omsorg eller avvisning? Jeg tror ikke pasientene blir friskere av å bli møtt på en slik dårlig måte. Slike holdninger bidrar til mer utagering hos pasientene. Flere melder tilbake til meg at de blir behandlet dårlig.

Slikt faller ikke i god jord. Det er mye lettere for ledelsen å tåle kritikk hvis man kan avvise kritikken ved å si noe om at «vi mangler ressurser!» eller at «dette er tragisk, men ligger dessverre utenfor vårt mandat!». Her er jo snarere sannheten at ansatte selv, med ledelsen i spissen, arbeider i en kultur hvor tvangsbruk er vanlig. Det er også mye mer behagelig for alle de andre ansatte om man kan tenke seg at disse problemene ikke skyldes måten en selv utøver sitt arbeid på hver dag. Det er jo ikke så rart. Mange vil nok tenke at de jobber i helsetjenestene fordi de ønsker å bidra til at folks liv blir lettere å leve, ikke verre. Men hvorfor er det da så få som tør si ifra når systemene man arbeider i ikke anerkjenner at man jobber med vennlighet og varme fremfor med massiv tvangsbruk? Hvordan kan vi ha helsetjenester som ser vennlighet og hjelpsomhet som naivt og ufaglig?

Stavanger Aftenblad intervjuet også Kjetil Hustoft, sjeflege ved Psykiatrisk divisjon Helse Stavanger. Han sa at det var noen få pasienter som stod for mange av tvangsvedtakene og avviste at tvangsbruken hadde kulturelle årsaker: – I utgangspunktet burde kulturen i Bergen og Stavanger være lik. Jeg tror det er viktig at vi bruker en slik rapport til å diskutere mellom helseforetakene både organisasjonsstruktur, lik rapportering og bruk av kompetansen med terapeutisk mestring av aggresjon som er svært viktig hos oss.

Det høres for meg ut som det reneste sprøyt. Selvfølgelig trenger det ikke være lik kultur for tvangsbruk i to ulike byer. Jeg husker jeg var på besøk på Blakstad sykehus en gang og fikk en omvisning der. Da jobbet jeg i Rådet for psykisk helse og vi skulle snakke med ledelsen om nettopp dette med tvangsbruk. Jeg husker jeg fikk vite at det var fullstendig ulik behandlingskultur på A- og B-avdelingen. Den ene brukte vesentlig mer tvang enn den andre. Imellom de to avdelingene skilte bare én etasje.

Målfrid uttalte her at: – Det er lege eller psykolog som kommer og godkjenner tvangsmiddelbruken. De bør bli flinkere til å stille spørsmål om hva som skjedde før, under og etterpå. Kunne tvangsmiddelbruken vært unngått? Stiller de spørsmål eller bare godtar de det som blir sagt? Spør de pasienten også? Mange pasienter forteller meg at de ikke får slike spørsmål. Det kan føre til at i stedet for å dempe situasjonen, så eskalerer det, sier hun og understreker at andre ganger kan tvangsmiddelbruken være helt nødvendig.
   Sjeflege Hustoft syntes det hørtes smart ut at man skulle bli flinkere til å snakke med den det gjelder, men han stilte da spørsmålet om det var mange nok psykiatere og psykologer hvis de skulle jobbe annerledes. 

Jeg må trekke pusten, jeg blir oppgitt, jeg sukker tungt nå. Husker vi ikke BAT (Brukerorienterte alternativer til tvang)? ( Her kan du lese  hovedfunnene fra BAT-prosjektet.) Det kan av og til virke som om sykehusledelse lever i et vakuum. At de ikke interesserer seg for forskning, at de ikke bruker det som er vist å virke. For å være ærlig tror jeg ofte hverdagen er så hektisk og så styrt av at alt skal lønne seg hele tiden, at de rett og slett ikke har tid til å sette seg inn i noe som krever mer enn en elevator pitch. For flere år siden leverte SINTEF en spennende rapport på oppdrag av Helsedirektoratet og Rådet for psykisk helse. Reidun Norvoll ledet prosjektet som ville se på hva brukere selv mente kunne være gode alternativer til bruk av tvang. Her minner jeg om det siste Målfrid-sitatet litt over her. Har personalet stilt enkle spørsmål som kunne ha skapt mer trygghet i situasjonen? Klarer de å dempe, eller forverrer de situasjonen ytterligere? (Les også: Senter for medisinsk etikk ved UiO forsker på etiske utfordringer ved tvangsbruk.)

I 2011 var Reidun Norvoll litt mindre entusiastisk med tanke på nasjonal spredning av BAT-metoder.  Til Tidsskrift for Norsk Psykologforening sa hun: – Helseforetakene er jo pålagt av Helsedirektoratet å lage planer for reduksjon av tvang. Vårt prosjekt – Brukerorienterte alternativer til tvang – skulle egentlig være et første skritt på veien, sier Norvoll. I dag er hun ikke like optimistisk som da hun døpte rapporten sin «Det er nå det begynner!». – I løpet av prosjektperioden åpnet det seg et landskap av muligheter for personalet og brukerne, og de hadde gode erfaringer med alternativene. Men dette har ikke blitt ordentlig fulgt opp på nasjonalt nivå. Potensialet ved kunnskapsutviklingen ble ikke godt nok utnyttet, sukker hun.

Og hun var tydelig på at psykologene må inn i ledergruppene og at det er behov for en mer humanistisk tilnærming: – Psykologene har mye å bidra med i arbeidet for å få ned tvangsbruk. Men skal deres tilnærming få gjennomslag, må de bidra på et mer overordnet nivå på sykehuset, eller i samspill med de ansatte på den enkelte posten, der de kan inspirere til nytenkning og endring. At ledelsen er engasjert i endringsarbeidet, er også avgjørende for at det settes av nødvendige ressurser. Det holder ikke med entusiastiske ansatte hvis det ikke er penger til å sette inn nødvendige ekstravakter, lønne forelesere og sende personalet på kurs.

Her kan det virke som om Stavanger Universitetssykehus sviktet fullstendig. Da Målfrid Frahm Jensen protesterte, svarte lederne med en underskriftskampanje. Etter Målfrid Frahm Jensen uttalte seg om tvangsbruken i Stavanger Aftenblad i midten av januar, ble det satt i gang en underskriftskampanje mot henne. Fire sentrale ledere har forfattet en e-post som nå er signert av omlag 80 ansatte, kan jeg lese i avisen. Det er vanskelig å tenke seg hvordan jeg ville ha reagert om jeg hadde vært i hennes sko. Jeg liker å tenke på meg selv som uredd, men jeg tviler på om jeg hadde klart det hun har gjort igjennom de seks årene hun har vært ansatt som erfaringskonsulent ved sykehuset.

Målfrid Frahm Jensen kjemper både for systemendringer og for at det må skje endringer som kommer enkeltmenneskene til gode. Hun har vært en frontkjemper mot uvettig medisinbruk og stått knallhardt på behovet for bedret pasientsikkerhet og vært en kritisk stemme til bruken av e-journal i psykiatrien. Ikke fordi det er en ulempe at nødvendige opplysninger er tilgjengelige, men fordi folks sensitive personopplysninger fort deles for ukritisk innad i systemene. For å si det enkelt: Dersom tverrfaglighet og samarbeid på tvers skal være et gode for pasienten/brukeren, fordrer det at den som fører journalnotatet gjør det med forstand, innsikt og klokskap. Slik vet vi at det ofte ikke er.

Målfrid skrev om dette i en kronikk i Dagens medisin i 2011: «Manglende taushetsforståelse ødelegger tillit til helsetjenesten. Jeg vet ikke om det skyldes manglende kunnskap hos sykehusledelse eller manglende nasjonal standard for EPJ-system, ulike systemer i ulike helseforetak, eller om svikten ligger hos dataleverandørene. Men den svake tilgangsstyringen ødelegger tillit og bryter flere paragrafer i Helseinformasjonssikkerhetsforskriften samt Helsepersonellovens §1. Her er formålet å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste. I samhandlingens navn undergraves forståelsen av taushetsplikten og ødelegger for gode behandlingsforløp – i særdeleshet tilliten til terapeut og den offentlige helsetjenesten.

Hun har vært en forkjemper for psykebil og sa at  det handler om verdighet. Psykisk syke mennesker opplever det som en tilleggsbelastning at det brukes uniformert politi ved tvangsinnleggelser. Psykiatriambulansen i Stavanger kom i stand etter  initiativ fra Målfrid. Og alt dette og mer til har hun gjort ved kompromissløst å fokusere på det beste for pasientenes rettigheter. Hun har sagt at hun har vært villig til å strekke seg svært langt for å rapportere om feil og mangler.

Hun har uredd kjempet mot tunge og rigide systemer, midt i en region som er temmelig gammeldags når det kommer til recovery-tenkning. Det må ha vært fryktelig vanskelig å skulle kjempe for en mer humanistisk tilnærming med varme og omtanke og mindre tvang i et så rigid miljø. Det må ha krevd enorme mengder mot, guts og innbitt faen.

Jeg har alltid sett enormt mye opp til Målfrid, men som mange andre har jeg vært altfor lite flink til å vise at jeg støtter henne. Kan hende har det virket som om hun har vært så sterk at hun ikke har trengt støtte, men det angrer jeg på nå. Jeg har beundret henne for motet, for alle artiklene, for alt hun har kjempet frem. Jeg har rett og slett ikke skjønt før nå hvor kritisk dårlig kultur det faktisk er ved Stavanger Universitetssykehus.

Når ledere setter igang med underskriftskampanjer mot ansatte som kjemper for bedre pasientrettigheter, da er det krise. Det er lavmål. Målfrid har sagt opp. Jeg håper SUS våkner opp til tidendes blåmandag når de skjønner hva og hvem de har mistet. For dette blir jo ikke en sånn oppsigelse hvor den som har sagt opp bare forsvinner og tiden kan viske ut spor slik at det slutt ser ut som om ingenting har skjedd.

Det blir ikke slik at de får muligheten til om en stund å si «Målfrid? Hvem?». Det blir tvert om. Det er jo nå det kommer til å bli bråk. Det kan nok hende Målfrid er for uredd. Helst skal man jo ikke si imot.

Victoria Ibabao Edwards er blogger. Tidligere prosjektleder i NAV, rådgiver i Rådet for psykisk helse og medlem i redaksjonsrådet til Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Har sin egen blogg, mamsi.no.