Utstøting fra arbeidslivet – diagnosen ble brukt i mot meg

Av Gunn Pound

Hadde de sett mine ressurser og muligheter bak diagnosen hadde jeg fremdeles vært i arbeid.

Vi har en overdreven tro til at når spesialister utreder og setter diagnoser, så kommer rettighetene og behandling nærmest av seg selv. Vi ønsker ikke å ta innover oss at vi er underlagt et system som sorterer hvem som kan komme tilbake til arbeid og hvem som får trygd.

Når det samme systemet kun ser diagnosen som viktig, mens det menneskelige blir satt til side, er det et overtramp mot menneskeverdet.

2008 – Faller ut av arbeidslivet – Hva gjør BHT (Bedriftshelsetjenesten)?

Jeg ble sykemeldt p.g.a. en depresjon som ble utløst av stress, vantrivsel og dårlig kommunikasjon i seksjonen. Av arbeidsgiver ble jeg tilbudt samtaler og oppfølging hos BHT og takket ja i den tro at de ville se mine muligheter  og ressurser, samt ivareta mine interesser. Jeg var åpen om min diagnose Bipolar lidelse og tydelig på at jeg ikke taklet stresset i seksjonen og at den beste løsningen for å unngå utstøting fra arbeidslivet var omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer forutsigbarhet.

BHT og Etaten (tidligere arbeidsgiver) konkluderte med at omplassering ikke ble aktuelt da arbeid i en ny enhet ikke ville endre problemene. Derfor måtte jeg fortsatt være sykemeldt og kom aldri tilbake. Diagnosen ble forklaringen på alt som ikke fungerte.

BHT satte aldri i gang en arbeidsmiljøundersøkelse som kunne avslørt uheldige faktorer i arbeidsmiljøet, og de skjønte heller ikke at dårlig personkjemi kunne vært en mulig årsak. Diagnosen ble svaret.

BHT `s hovedmålsetting er å forebygge psykiske og fysiske helseskader i arbeidsmiljøet, sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. I den sammenheng skal BHT opptre som nøytral sakkyndig overfor arbeidsgiver. Med dagens bemanning som har sin utdanning i fysiske helse- og arbeidsmiljøproblemer makter ikke BHT å ivareta behovene til de mange som rammes av den store uhelsebølgen psykiske helseplager.

En annen viktig barriere mot å forebygge utstøting fra arbeidslivet er fordommer og stigmatiserende holdninger i mange fagmiljøer inkludert BHT. Mange helsearbeidere er opplært til å fokusere på sykdom/diagnoser og begrensninger og ikke på menneskets ressurser og muligheter. Det er fremdeles en lang vei å gå for å anerkjenne psykisk helsesvikt på linje med somatisk helsesvikt.

2010 – Klager til LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet)

Da jeg hadde en godt dokumentert diskrimineringssak, sendte jeg inn klagen og begrunnet den med at jeg til forskjell fra andre medarbeidere i Etaten ikke fikk muligheten til å prøve annet arbeid. Jeg viste også til at mange medarbeidere gjennom årenes løp av ulike grunner ble tilbudt omplassert til andre avdelinger. Mange av disse har langt mindre utdanning enn meg. Jeg fikk aldri den muligheten og anser derfor dette som usaklig forskjellsbehandling.

Etter å ha innhentet Etatens versjon konkluderte LDO med at arbeidsgiver ikke hadde brutt arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven da BHT synes å ha frarådet omplassering/tilrettelegging. Til klagen la jeg ved psykiaters uttalelse som anbefalte omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer stabilitet. Ombudet tok ikke hensyn til psykiaterens vurderinger og min versjon ble heller ikke hørt.

Ombudet la til grunn at arbeidsgiver ikke kunne klandres for ikke å ta opp spørsmålet om tilrettelegging og oppfølging da bedriftslegen synes å ha frarådet dette.

Hvorfor lyttet ikke LDO til psykiateren som er fageksperten på psykiske lidelser og til meg som er ekspert på mitt liv? Jeg klaget på Ombudets avgjørelse og sendte saken med nye opplysninger til Likestillings- og diskrimineringsnemnda som uten å ha vurdert saken på nytt støttet LDO `s uttalelse.

Mangler LDO og Nemnda kompetanse om psykiske funksjonshindringer?

En av LDO `s mange oppgaver er å håndheve arbeidsmiljøloven og loven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede som begge er gode papirbestemmelser. Spørsmålet er

Hvilke kunnskaper og holdninger til psykiske helseutfordringer finner vi hos dem som forvalter disse lovene? Møter vi fordommer og stigmatiserende holdninger blant disse? På tross av gode lover ligger Norge på Europatoppen i antall uføretrygdede og bak hver tredje uførepensjonering er en psykisk lidelse.

Kompetanseheving og holdningsendringer må til om LDO skal makte å møte oss med respekt og forståelse. I diskrimineringssaker med psykiske lidelser bør LDO leie inn fagfolk med spisskompetanse i psykiatri og erfaringskonsulenter (konsulenter med brukererfaring) som kan bistå juristene, og de bør også lytte til den som saken omhandler.

Mer raushet – diagnosen må brukes som verktøy og ikke som utstøting.

Tenk om alle kunne vært litt rausere med hverandre så kanskje flere kunnet kommet raskere tilbake i full jobb. Hvis diagnosen kun blir en rettighet man har for å få sykepenger og som et påskudd for arbeidsgiver til å kvitte seg med et «problem» og ikke et verktøy for veiledning og tilrettelegging, starter man i feil ende. I dag har vi et rigid system som ikke tar høyde for skjønn i vesentlig grad selv om intensjonen for nettopp det å utvise skjønn skal være bærende i all oppfølging av sykemeldte.

Mange beskriver opplevelsen av avmakt, jeg vil si at det nærmest er en forakt for svakhet i vårt velferdssamfunn. En utstøting av de med alvorlig psykisk lidelse. En psykiatridiagnose de aller fleste helst vil slippe å forholde seg til.

Gunn Pound har 35 års medlemskap i Mental Helse og er leder av Mental Helse Stovner og har sin egen  blogg.