Traumatisert

Av Alice Svartdahl

Det er utrolig hvordan kroppens forsvar fungerer. Ja, det var en tøff tid, men jeg kom igjennom nettopp på grunn av min kropps fantastiske evne til å forsvare seg og «gjemme» på traumet til jeg ble eldre og sterk nok til å takle ettervirkningene.

En lang og tung prosess

Mobbingen ødela mye for meg både når det stod i, men også i senere tid. Det har vært med på å forme den jeg er i dag. Når man hele tiden får kommentarer om hvor stygg og tykk man er så begynner man til slutt å tro på det. Jeg har alltid følt meg mindre verdt enn alle andre. Jeg har også alltid vært veldig redd for å bli kjent med nye mennesker. Med en gang jeg møter et nytt menneske tenker jeg på hva de tenker om meg. Jeg retter på klærne, sjekker om det er noe som er feil med meg. Når noen ser på meg tenker jeg at det er noe negativt med en gang. Når jeg hører noen le så er det garantert meg de ler av. Slik påvirkning kan altså mobbing ha. Og det hjalp heller ikke at jeg fikk skylden for min egen mobbing når jeg søkte hjelp hos skolens sosiallærer. Hele tiden motgang. Men det har også gjort meg til det omsorgsmennesket jeg er i dag. Jeg vil ikke at noe vondt skal skje noen. Jeg passer alltid på hva jeg gjør og sier fordi jeg er livredd for å bli misforstått eller om noen av de i rommet skal kunne tolke det på feil måte. Hjernen min er i høygir hele tiden fordi jeg alltid må være god og på topp. Jeg kan ikke gjøre feil, si noe feil, genseren min kan ikke henge skjevt, jeg kan ikke gråte, og ikke le for høyt, jeg kan ikke bli sint, jeg kan ikke ta igjen når noen sårer eller gjør meg vondt, jeg kan ikke si meningen min fordi noen kan se på meg som teit og jeg kan ikke tenke på å si nei hvis noen spør meg om noe. Dette har ført til at jeg har blitt den stille personen som må bli ekstremt trygg på folk før jeg kan være meg selv 100 prosent. Jeg må bare takle alt for å være Alice på topp til en hver tid.

Mitt traume ble vekket opp for to år siden – åtte år etter selve hendelsen.

Dette på grunn av at en følelse dukket opp i en situasjon jeg befant meg i, som var akkurat den samme følelsen som under voldtekten for 8 år siden. Jeg fikk panikk. Det gikk en god stund før jeg tenkte at jeg ikke kunne klare å gå igjennom dette alene. Jeg følte meg svak fordi jeg i så mange år hadde kunnet bære det uten store problemer og at jeg nå i voksen alder ikke skulle klare det. Jeg endte opp med å søke hjelp hos psykolog. Eksponeringsterapi ble en forferdelig form for terapi for meg. Jeg hadde ikke støtteapparatet jeg trengte rundt meg utenom timene. Igjen og igjen måtte jeg fortelle om den forferdelige hendelsen for å ufarliggjøre det. Man kunne ikke ufarliggjøre en så farlig situasjon for meg. Det gikk ikke. Jeg hadde ikke en gang rukket å få tillit og trygghet til psykologen og det hele ble veldig vanskelig for meg. Jeg sluttet etter 6 timer. Etter dette vandret jeg rundt som et åpent sår og hadde det utrolig tøft på egenhånd. Jeg begynte å jobbe mye og skaffet meg også en ekstra jobb for å ha så mye å gjøre at jeg slapp å tenke og føle. Det ble min redning, men hvor lenge skulle det gå? Det sa brått stopp og jeg traff en steinhard vegg. Dette førte igjen til at jeg måtte oppsøke hjelp. Denne gangen med et godt støtteapparat i ryggen med kollegaer, venner og familie.

Jeg ble tipset om en dyktig psykiater og tok selv kontakt med ham. Jeg begynte der og jeg synes det var veldig godt å snakke med han. Jeg fikk min aller første diagnose. PTSD. Det var ingen tvil. Men det var veldig vondt og tøft og se det svart på hvitt. Jeg følte meg trygg på han og han ønsket å starte selve traumeterapien. Denne gangen også eksponeringsterapi. Dessverre. Jeg rakk å ha to timer med eksponeringsterapi før jeg hadde nådd bunnen. Jeg følte jeg ikke kunne komme lengre ned. Jeg spurte om sykemelding. Svaret jeg fikk førte til at jeg sluttet hos han. «Du må være i arbeid for og ikke tenke på det som har skjedd». Selv etter at jeg hadde fortalt om veggen jeg hadde møtt og hvorfor.

Jeg er ingen person som er ute etter å slippe å jobbe. Jeg liker ikke og ikke å ha noe å gjøre. Jeg brenner for å hjelpe folk og det er derfor jeg jobber med det jeg gjør. I psykiatrien på sykehuset og i hjemmesykepleien. Jeg liker å jobbe. Jeg hadde kun vært sykemeldt en gang tidligere i livet og det var da jeg brakk en tå og ikke kunne gå på foten. Nå som da ville jeg også jobbe, men jeg kunne ikke. Jeg kunne ikke ha på meg ansvaret for andre mennesker når jeg ikke en gang kunne ta vare på meg selv. Jeg var sliten til en hver tid, hukommelsen var omtrent fraværende og det samme med konsentrasjonen. Jeg var rett og slett ikke i stand til å jobbe med å ta meg av andre mennesker og ha ansvar for medisiner og andre livsviktige ting.

Jeg begynte å miste håpet om at jeg noen gang skulle bli frisk og alt ble mørkt og tungt.

Igjen vandret jeg rundt som et åpent verkende sår. Jeg tok til meg alt som ble sagt, vinklet alt negativt og gikk inn i en dyp depresjon. I tillegg fikk jeg diagnosen sosial angst. Jeg fikk sykemelding av legen min som heldigvis tok meg litt på alvor. Men også hos henne ble jeg skuffet. Jeg fikk beskjed om å revurdere yrket mitt..

 

Jeg har det til dags dato utrolig vanskelig. Jeg har ikke fått den hjelpen jeg trenger, men jeg venter på time hos DPS. Angsten er omtrent ikke til å holde ut. Jeg er utslitt til en hver tid og om jeg anstrenger meg og for eksempel går butikken, eller tilbringer tid med flere på en gang, ja da kaster jeg opp på kvelden. Jeg sover ikke på grunn av forferdelige mareritt, jeg føler alle rundt meg ser på meg og dømmer meg. Jeg har konstant hjertebank, kaldsvetter og er stresset. Alt er en utfordring. Alt er tungt.

 
Møtet med forskjellige mennesker som egentlig skal hjelpe meg – har heller skremt meg.

De har slukket håpet mitt om å bli frisk. De har gjort meg dårligere og såret mer infisert. Jeg har nå skyhøye forventninger til psykologen på DPS da jeg ser på det som en siste sjanse for meg. Jeg merker selv i mitt arbeid i både psykiatrien og i hjemmesykepleien hvor viktig det er å ta folk på alvor. Se de som mennesker og ikke sykdommen de har. Det er så viktig at man har noen å snakke med. Jeg har selv opplevd at det er lett å gi tabletter for at personen skal føle seg bedre. Jeg har fått utskrevet det selv og det var jeg selv som måtte si at jeg ønsket å bli henvist til psykolog hos DPS. Min lege tok ikke annet initiativ for at jeg skulle få det bedre enn å skrive ut tabletter til meg og be med revurdere mitt yrke. Når det står på som verst hos meg og jeg føler alt håp er ute, når jeg strever med sterk angst og er langt nede, ja da er det den gode samtalen med mine støttepersoner som hjelper. Da er det tryggheten av å ha mennesker rundt meg og som heier på meg, som holder meg oppe. Må man ha vært så syk selv for å forstå hva som egentlig skal til? Jeg vet at mange lidelser må behandles med medisiner, men det er så lett og bare levere ut tabletter og la det være med det. Det som mange ganger skal til er kun at man er der, at man holder i hånden, stryker en på ryggen eller armen, gir en klem og noen beroligende ord om at man ikke er alene. Trygghet er det store nøkkelordet når det gjelder psykiske lidelser. Jeg er absolutt ingen ekspert, men dette er noe jeg selv har opplevd ved og faktisk å være så syk som nå. Det å ha et godt støtteapparat rundt seg og tryggheten det gir. Uten det hadde jeg nok ikke vært her i dag.

Det at legen min bad meg revurdere yrket mitt er noe jeg ser på som uaktuelt. Jeg trenger folk som har tro på at jeg skal bli frisk og fortsette å gjøre det jeg brenner for. Ikke de som ber meg og endre på mine drømmer fordi jeg er syk nå. Hvis ikke menneskene rundt den syke ser lys i tunellen, hvordan skal da den syke uten håp gjøre det?