TO MOTSTRIDENDE HYPOTESER

Av Gunn Helen Kristiansen, brukermedvirker og erfaringsformidler.

Psykisk helse- og Rusfeltet har fusjonert. På kommunalt nivå førte dette til at jeg fikk anledning til å bli kjent med mange flotte nye kollegaer på forskjellige brukermedvirker arenaer. Menneskene jeg møtte fra rusfeltet var veldig skolert. Det virket som om tjenestene og ikke minst brukerorganisasjonene har hatt en positiv tilnærming til disse folka. Hva kan psykisk helse lære av dem? Det tok ikke lang tid før følgende spørsmål dukket opp; ”Når man blir innlagt på kombi rus/psykiatri, hvorfor blir man da tungt medisinert under de seks første observasjonsukene?” Noen ganger er det sånn at man blir litt snøblind på egen arena. Da er det flott at friske øyne rettes direkte mot kjernen av et problem og formulerer det kritiske spørsmålet. Det er denne problemstillingen jeg vil forsøke sette ord på her.

Det er ikke absolutt alle pasienter i psykisk helsevern som får medisiner, men det er mange og tendensen bare øker. Jeg og mange med meg, tror svaret er at alt psykisk helsearbeid er dominert av legevitenskapen. Mange kritiske røster har sagt at vi må forlate den bio-medisinske sykdomsmodellen, men det er ikke sikkert at alle skjønner hvorfor. Det er heller ikke sikkert at alle vet hva sykdomsmodellen er. Nye kollegaer kommer til oss og vil vite hva som er bakgrunnen for en merkelig praksis. Det er vel på grunn av tro. Legene tror på det de gjør. De vet ikke, men de har en veldig sterk tro.

Legevitenskapens hypotese var opprinnelig at utviklingen av en hjernesykdom kunne stoppes med medisiner. Nå har denne hypotesen utviklet seg til en myte eller overtro om at alle psykiske problemer kan kureres med en pille.

På psykisk helsefeltet er det sånn at legene innehar alle de viktigste nøkkelfunksjonene. Utdanningen og legevitenskapen er dypt forankret i den bio-medisinske fagforståelsen. Fra legevitenskapen kommer tolkingen om at hjernen må være angrepet av en sykdom, når folk begynner å få for sterke psykiske reaksjoner. En hypotese er bare en usikker teori eller gjetning (en antagelse som enda ikke er undersøkt nærmere) om sammenhenger som lar seg teste empirisk. Det er stort sett leger som tester hypotesen og forsvarer vitenskapen. (Bukken og havresekken altså.)

Legenes hypotese har ledet til en behandlingsteori for alvorlige psykiske lidelser, som går ut på å ”slukke brannen i hjernen med medikamenter”. Siden det er legevitenskapen som dominerer på det psykisk helsefeltet, har det også vært en stor utfordring å skaffe til veie evidens for alternative behandlingsmetoder. For eksempel medisinfri behandling. Mesteparten av bevilgningene til forskning går til prestisje prosjekter hvor det forskes på gener og andre ting som foregår inni hjernens bio-masse.

Det finnes en hypotese til, som sier at feilmedisinering og overmedisinering. kan utløse, forsterke og kronifisere psykisk sykdom fordi psykosen egentlig er hjernens eget immunforsvar. Akkurat som ved feber forsøker den å kurere en mental virusinfeksjon.

Dette er en fersk hypotese utviklet av psykose-erfarerne selv. Denne hypotesen retter et spesielt kritisk søkelys mot de antipsykotiske medikamentene som blir benyttet fra første innleggingsdag. For noen pasienter oppleves det som å kaste bensin på bålet. Andre igjen sier de har hatt nytte av medisinen. Vi vet ikke hvor mange pasienter som tilhører de forskjellige gruppene, men i teorien går det an å se for seg en normalfordelingskurve tilsvarende Gausskalaen som det ofte vises til ved karaktersetting i skolen. Noen stryker til eksamen, de fleste befinner seg i det middelmådige området og noen får toppkarakter i alle fag. Et eksempel på verdifisering av myten legevitenskapen arbeider etter er at siden legene har oppdaget at noen får toppkarakter og er fornøyd, så gir de virkemiddelet i samme dose til alle pasientene. ( I skolen får alle elevene nøyaktig samme undervisning, men der er metoden etterprøvbar ved at elevene testes.)

Fellesaksjonen for medisinfri behandling er en spydspiss i arbeidet med å endre behandlingspraksis. Det er heldigvis ikke så stor prosentandel av befolkningen som opplever psykose, men det er her senteret for diskursen befinner seg. Orkanens øye så å si. Hvem skal trekke linjen mellom det som er normalt og galskapen? Det er det en lege som avgjør. Hvis en pasient oppsøker fastlegen på grunn av en livskrise, vil fastlegen av og til henvise videre til en spesialist som også er lege. Det er sjelden noen andre tiltak å henvise til. Spesialisten tror kanskje han ser tidlige tegn på psykose og legger pasienten inn til observasjon på en sengepost. Der vil pasienten få medisiner av overlegen fra første dag for å ”slå” sykdommen tilbake. Det blir noen ganger som å slå seg selv i hodet med en hammer å søke hjelp i psykisk helsevern. I kaos og krise kan mange naturlige reaksjoner forsterkes. Da er det viktig å vite at det finnes en alternativ hypotese som sier at dette er som forventet ved store psykososiale påkjenninger.