Tilbake
Novelle.
Av Andreas Hesselberg
Da jeg satte meg opp, åpnet øynene og så meg rundt, befant jeg meg i midten av en stor sirkel, avgrenset av horisonten til alle sider. Jeg kunne se så skarpt som aldri før. Verden kretset rundt meg og jeg kjente pusten fra den. Jorden jeg satt på strakk seg ut som en uflidd flate, avbrutt av bolighus og trær som sperret utsikten.
Himmelhvelvingen over meg var blå og klar, og strakk seg nedover for å møte horisonten. Solen varmet i ansiktet. Jeg kjente livet smyge seg tilbake. Detaljer var meg mer bevisst. Det ante meg at hadde jordens overflate vært helt jevn, uten høydeforskjeller, ville hele jorden vært hav. Jeg var glad for å være tørrskodd.
Først famlet jeg rundt i blinde. Jeg kjente meg forvirret, men trygg. Fikk snart øye på noe kjent. Det var liksom noe lyst og godt rundt meg, noe bedre enn det mørke der jeg hadde vært. Hørselen kom tilbake. Jeg snudde meg etter en stemme som snakket til et nyfødt barn.
Jeg tenkte. Hvorfor var jeg tilbake? Hva skulle jeg gjøre? Var ikke løpet kjørt? Stemmen som hadde snakket til et nyfødt barn sa til meg: “Lev som han du kjenner – min sønn”. Hva mente han? Skulle jeg leve som en jeg kjenner? Eller skulle jeg leve som stemmens sønn? Jeg antok begge deler, reiste meg opp og gikk videre.