Teenager under krigen
Om å være tenåring i et okkupert Norge.
Rose, binders og rød nisselue – ja hva minner disse ordene meg om? 3.august, var våre kjære konges fødselsdag og da ble en rose i knapphullet den første lille demonstrasjonen. Vi ville vise at vi holdt sammen og støttet opp om vår konges – NEI – til å abdisere. Fra London skulle han være vårt overhode og vår konge, derfor betydde den dagen mye for oss med. Men så kom det første forbudet – ikke tillat å bære blomst i knapphullet denne dagen.
Så var det historien om BINDERS, dere vet alle den lille dingsen man bruker til å holde sammen papirark med. Vi festet denne lille dingsen i et knapphull eller på et jakkeslag, for å nok engang å vise vi holder sammen. Men så ble det det også, forbudt, og nazistene rev bindersen av oss. Men noen fant på at man skulle feste et barberblad under, så de skar seg. Så det hendte at noen nazistike fingre fikk blø.
Etter bindersen ble forbudt, kom den RØDE NISSELUEN. Hvem og hvordan den ideen om nisseluen dukket opp vet jeg ikke. Nisseluer ble funnet frem, luer ble strikket, og så begynte ungdom å bruke luene. Først noen få, så fler og fler. Nok et SYMBOL på at vi holdt sammen. Å gå på tur om søndagen var for oss unge en deilig frihet. Fløyen og Ulrikken var fjellene. Her gikk våre søndagsturer og de røde luene ble vårt frihets symbol. Er det ikke rart å tenke på – en nisselue.
Så en søndag var det slutt. Vi skulle en tur på Ulrikken og gikk opp «skiveien», som vi den gang kalte begynnelsen. Her lå og den store steinen og her stod brunskjortene (nazistene), alle i full uniform. Nisseluene ble revet av hodene eller forlangt fjernet, og vi torde ikke annet. Så ble også dette symbolet forbudt. Slik gikk dagene – ukene – månedene – og årene for oss. Plutselig portforbud – Sabotasje? Hemmelige aviser? Radioapparater? Dette var noen av årsakene til disse utrolige kveldene. Jeg husker spesielt noen lyse vårkvelder; klokken ni måtte alle være i hus. Vi hang ut vinduene og ropte «HEIA, HEIA» på stakkarene som var i siste liten. Rundt i gatene kjørte lastebiler på jakt etter bergensere som ikke nådde inn i gangen før tiden var ute. De skulle ikke være mange skrittene fra gatedøren.
Jeg må tenke på vår sydame. Hun kom høst og vår, og sydde om både fargete laken, gamle klær, gardiner, og hva man ellers kunne finne frem, som kunne bli til klær for tre jenter som vokste og utviklet seg. Ja, enkefru Berentsen, 69 år gammel (da var man gammel den gangen), havnet på lasteplanet med hatt og paraply som hun forgjeves slo de to tyske soldatene med som løftet henne opp. Da bilen var full kjørte den til en skole som etter en time ble fylt opp av mange forskjellige mennesker. Det kunne være familier med barn som ikke var nådd hjem. Fra klokken 9 om aften, til tidlig morgen, varte forbudet.
Da alle aviser var sensurert ble de små avisene med nytt fra London så viktige. Skrevet på forskjellige typer papir og i hemmelighet utlevert til ekte «Jøssinger». Her måtte man være helt sikker at det ikke kom på gale hender. Dødsstraff var ikke utenkelig – tortur ble brukt for å røpe hvem som hadde krystallapparater eller radioer som ikke var levert og nå var plassert på de utroligste gjemmesteder. En klassekamerat av Rolf ble skutt på Nøstet. I Gestapohuset i Veiten hoppet Andreas Wernøe ut vinduet for ikke å røbe noen navn under tortur. Som en løpeild gikk det fra munn til munn. Hva det gjorde med oss? Har det på noen måte preget oss? Jeg vet ikke – jo – inne i oss er det minner om personer og hendinger som nok har vært en del av vårt liv.
1940-1945 årene. At vi noen gang skulle omgås tyskere igjen var utenkelig. Uff, de var noen som ikke hørte til blant oss – noen som var ubehagelige tok makten. Bestemte over oss. Var stygg med oss når vi ikke gjorde som de befalte. Ekkelt var det når vi i mørket om aften hørte skrittene deres i gatene. De hadde helhjern under støvlene. Men rett skal være rett, vi gikk trygt i byen. Soldatene var nok så disiplinert at de ikke torde begå noen overfall eller voldtekter. Er det ikke utrolig at i disse fem årene var Bergen tryggere å gå i enn idag?
Det er så rart at våre år som tenåringer er så fremmed for dagens unge – så helt forskjellige ungdomsår og snart er det ingen igjen som opplevde kålrabi stekt i tran til middag, «ÅÅÅ nei, ikke idag, ikke si at det er vår middag.» Jeg luktet på gatedøren til Jensen som bodde i etasjen under oss. Ingen Bifflukt. Da måtte det være hos oss. Ja, da det ofte ikke var noen form for kjøtt å få, ble det «kålrabi-biff» med poteter. Lukten var nok verst. Eller fiskemels- lapskaus. Nesten verre. Solsild og poteter var nesten godt, og det var absolutt å foretrekke. Frukt? Ja, om høsten litt epler og bær vi plukket selv, litt ekstra sukker fikk vi da til litt syltetøy. Boende på Nygård hadde vi en parsell på Landås hvor vi dyrket poteter. Ja selv poteter kunne det til tider bli mangel på noen ganger.
En dag fikk vi høre at det hadde vært en melkestreik i Oslo og at to av hovedmennene var henrettet – tror det var første eller andre året av okkupasjonen. Slike redsels episoder hørte vi om. Så spør kanskje noen Hadde deres ingen moro? – Å jo – uansett hvordan livet og dagene er så vil nok ungdom alltid finne sammen. Dansemoroene hjemme hos hverandre, 17-18-19 åringerforelskelse? Ja selvfølgelig, med litt klining i krokene – eller de mer sjenerte tett inntil hverandre viskende om når de skulle møtes igjen.
Vi hadde det spennende på vår måte som nok var mer uskyldig enn det de unge opplever idag. Alkohol var nesten umulig å få tak i, så det ble til at man måtte prøve å stjele litt fra foreldre, men det var ikke lett. En flaske Borgerakevitt laget av cellulose fra Boregård fikk voksne over 21 år hver måned. Disse flaskene var et godt byttemiddel. Smør – kjøtt – melk – fløte – matvarer var for oss det viktigste. Flaskene var gull verdt. Slik gikk dagene våre i fem år. Når jeg nå sitter her og tenker på fem år, så er det nesten utrolig – FEM år med en frykt vi vente oss til å leve med. Den klapprende lyden av fullkommenjernet på de tyske soldatenes støvler i de mørke gatene, og den spesielle rare lukten av tyskerne. Vi kunne ikke være redd hver dag i alle disse årene – så livet gikk sin gang og årene forsvant.
Og så kom 8. mai, nei, aften 7.mai. Torgallmeningen og hele sentrum full av folk. Store høyttalere fortalte oss at krigen var over. Stemmen fra London var blitt allemannseie – ikke bare de med hemmelige radioers. «Dong – Dong, dette er London» – jubelen var enorm. Folk var elleville. Jeg kan ikke huske at jeg var i seng den natten. 7.og 8. mai gikk i ett. Norske flagg vaiet over alt på flaggstenger, ut av vinduer og i hendene på barn og voksne. Prosesjoner med speidere – buekorps – og russetog fylte gatene og hurraropene runget. Alle snakket med hverandre og en god klem og et gratulerer fulgte ofte med. Se for dere. Det var ingen fest med alkohol, men ekte edru glede.
Hos noen var nok spenning og uvisshet det som var deres dag. Alle de som hadde noen av sine kjære ute i krigen. Levde de? Ville de komme hjem? Vi fikk oppleve denne usikkerheten i vår familie. Mors kusine og mann, tante Nelly og onkel Thorolf, sin sønn Fred ble plutselig med i motstandsbevegelsen, uten at noen visste det. I november 1941, da han gikk på sjømannsskolen, forsvant han plutselig. Ja, en dag var han vekk og vi ante hvorfor.
Motstandsbevegelsen. Så kom freden og alle de som hadde noen av sine kjære ute i krigen ventet i håp og fortvilelse å få høre noe. Først i juni, en måned etter freden, kom beskjeden: Fred var omkommet. Blia, som var en av «Shetlandsgjengens» skøyter, var gått ned i Nordsjøen i et forferdelig uvær og der var Fred ombord. På en minneplate ute på sjømannshjemmet står navnet hans. Tante Nelly og onkel Thorolf ble aldri riktig seg selv igjen. Dette var de ikke alene om.
Jeg traff Rolf, ble forelsket og dagene var herlige. 72 år etter sitter vi og ser skiskyting – 68 år har vi vært gift, og minnene fra 5 års okkupasjon og de deilige fredssdagene er en del av våre liv.