Tanker om selvmord
Selvmord er et vanskelig tema. Hvordan hjelper man noen som vil dø?
Da jeg gikk på videregående var det ei jente i klassen min, hun virket sjenert, men jeg tenkte aldri at hun var trist. Det var i begynnelsen av skoleåret, og jeg tenkte ikke så mye over hva andre holdt på med, men når jeg tenker over det i ettertid var hun nok mye alene. Iblant smilte jeg til henne, og hun smilte tilbake, som den dagen på klassetur. Jeg tenkte at jeg ville bli kjent med henne, men kom aldri så langt.
En dag gikk jeg forbi henne i klasserommet, og jeg stoppet litt opp og spurte om det gikk bra med henne, hun svarte ja. Jeg spurte hva hun holdt på med, hun satt og drodlet i en skrivebok. Vennene mine ropte på meg, jeg hadde kortstokk i hendene og skulle til å spørre om hun ville være med å spille, men av en eller annen grunn smilte jeg bare og gikk. En dag var hun ikke på skolen, kanskje hun ikke hadde vært på skolen på noen dager, jeg husker ikke, læreren fortalte at hun hadde tatt livet sitt. Det er lenge siden nå, men jeg tenker fortsatt på det iblant.
Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg ville sagt til henne om jeg visste at hun tenkte på å dø, og jeg vet heller ikke hva jeg ville sagt i dag. Men jeg skulle ønske at hun fortsatt levde. Jeg skulle ønske at hun hadde fått hjelp. Det finnes ingen raske løsninger på så vonde følelser. Men jeg tror at alle har potensiale til å bli fornøyd med livet.
I Oslo er det Lysmarkering mot selvmord i september, det er bra. Jeg håper på mer åpenhet rundt tabuer som selvmord og selvmordstanker. Det er vanligere enn man tror, og viktig å forebygge.