Takk for ingenting

Av Monika Sørensen

Så er det natt, tankene kommer, bildene og følelsene du prøver fortvilt å holde borte. Lammelsen, redselen og fortvilelsen blir bare større og større. Du resignerer, senga er din største fiende. Slik som stillhet og nattens timer. Det sluker deg sakte men sikkert, time for time, minutt for minutt. Panikken tar deg, hva skal du gjøre? Du må ta ett valg, du klarer ikke mer. Det er nok nå, begeret er fullt. Energien til den daglige kampen er borte. Tomt.

Kvalmen brer seg sakte fra magen. Kanskje, kanskje ikke. Hvem skal du kontakte denne gangen. Hodet er fullt. Musklene stramme, du er sliten. Det dundrer, du jobber på høygir. Lynnedslag av minner paralyserer, ta ett valg da for faen. Hva vil du og hvor skal du? Smerten innenfra, glemme, ikke føle. Uutholdelig. Hva kan døyve? Hva kan lindre?

Jeg vet svaret, men det finnes ikke lengre, det er tatt fra oss. Borte ved ett pennestrøk, med lovnader vi vet ikke holder. Vi bor på feil plass. Vi bor i Nord-Norge.

Litt over ett år er gått siden Helse Nord enstemmig vedtok å legge ned traumeavdelingen i Bodø. Og med det tok fra oss troen på et liv verdt å kjempe for. Håpet svinner. Hjelpen skal fås der vi bor. Brukere, pårørende, fagfolk, politikere, mental helse m.fl. protesterte høylytt. Støy ble det kalt. Brukermedvirkning? Hva er det. Et fint ord på papiret?

Hva skjer? Joda ett kompetansehevings program fra RVTS NORD er underveis (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Men troen på at det blir prioritert av styret i Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) er dårlig. Det følger ikke penger med programmet. Og i lys av att UNN-styret nettopp har vedtatt i stillhet, at Senter for psykisk helse i Harstad (SPH Sør-Troms) skal kjøre med bare 10 senger, og mulig overlegg av og til, så viser jo bare det hvor fokuset ligger. Penger spart er penger tjent.

Også utallige nedleggelse av døgnplasser rundt om i de tre nordligste fylkene står i grell kontrast med det økende behovet for behandlingsplasser i det psykiske helsevernet. Alle kan ikke til enhver tid behandles hjemme. Der er ikke personell nok i kommunene. Mange av oss trenger nettopp tid, trygghet og tillit for å kunne oppnå ønsket bedring. Og få får dette hjemme innenfor husets fire vegger. Døgnet har 24 timer og da mangler dette i beste fall i 23 av døgnets andre timer.

Si meg en potensiell dødelig somatisk sykdom, der det er aksept for 3 års ventetid for behandling med kompetanse, og der ditt hjem blir ditt sykehus. Over 50% av psykisk syke har en traumehistorie i ryggen. Og ettersom tabuer blir brutt, åpenhet og fokus blir større, burde ikke det være nok til att vi har krav på behandling innenfor spesialist helsetjenesten. Med kompetente fagfolk og et samlet fagmiljø? Så kan SPH og DPS støtte oss når vi trenger det, innimellom intensive behandlingsperioder på spesialiserte traumeavdelinger? For vi trenger alle ledd i behandlingskjeden.

Så takk Helse Nord og UNN styret, for ingenting. 

Og Bent Høie: vi er skuffet, så uendelig skuffet over dine fine ord, men null handling. 

Men hva vet vel jeg? Jeg er jo bare en psykisk syk traumepasient.

Monika Sørensen, mamma til 3 og leder for Facebook-gruppa « Styrk psykiatrien – ikkje legg ned.»