Takk for det gamle

Av Sivert Moe

Da jeg var en liten gutt med kritthvitt hår og stor fantasi var romjulen en fantastisk tid. En tid for å leke med alle gavene jeg fikk på julaften enten det var fire nye figurer fra Ringenes Herre-universet, nye legoklosser eller et kostyme eller to fra en tegnefilm jeg var opptatt og oppslukt av på den tiden.

Romjulen er en tid for hygge. En tid for familie, god stemning og ro. I julen skal alle samles for å ha det fint sammen, mimre og se fremover. Man skal komme inn døra hos mor og far noen dager før selveste julaften og bli mottatt med en stor og god klem før man rekker å ta av seg jakken og slenge fra seg bagasjen. Etter det kommer man inn og ser en ihjelpyntet stue, et tre i full blomst(eller kvist/grein) akkompagnert av en eim av smult og sylte. Dette er noe jeg synes er fint, og jeg senker skuldrene når jeg kommer hjem til et slikt scenario. Men det gir en liten bismak, og den bismaken kommer av at jeg kommer hjem og plutselig blir pålagt et teppe av kos og hygge selv om jeg er ihjelpyntet av angst og depresjon.

Slik har det jo ikke alltid vært, og det er noe av det som irriterer meg. Da jeg var liten var jeg så glad i julen, tiden før, etter og nyttårsaften. Adventstiden var en helt fantastisk tid fylt med forventninger som formet seg som tusen smålubne dompaper i magen min. Jeg gledet meg virkelig til jul, og kunne kjenne på den gode, varme julestemningen allerede i november da gårdsplassen ble dekket av et hvitt, glinsende snøteppe og en traktor hadde vært på besøk for å skyve den overflødige mengden av snø i store hauger som vi barna kunne leke og boltre oss fritt i. Inne ventet glovarm kakao med pisket krem og ostesmørbrød til kvelds.

Jeg leker ikke lenger. Jeg blir ikke fylt av glede av synet av snøen som daler ned i overflødige mengder så traktoren må komme å skyve snøen i store hauger ute på gårdsplassen. Dette er selvfølgelig en konsekvens av å absolutt måtte bli et år eldre hvert år, og gleden forsvinner litt etter litt, men det er også en konsekvens av å leve med en bankende depresjon, et konstant selvhat og en angst for alt som er. Julestemning husker jeg ikke. Da jeg var liten var til og med nyttårsaften en festkveld. Kalkunen, som forøvrig er et veldig tørt kjøtt, var et festmåltid (hvorfor spise kalkun når det finnes kylling?) orkestrene og korene på TV-en var en fin bakgrunnslyd til festen, og rakettene var stas. Rakettene var et symbol på noe nytt. Et symbol på å sende det gamle, det brukte og det som har vært til værs for å gjøre plass til det nye.

Nå er nyttårsaften en perfekt dag for angsten. En glimrende dag for depresjonen. En dag som støpt for selvhatet. En gylden mulighet på tampen av året for å kunne klandre seg selv for alt man har sagt, gjort og tenkt feil. Svette, tårer og rykninger etterfulgt av for mye alkohol og en eksplosjon på himmelen.

For andre er dette en viktig og koselig dag, en liten bonusjulekveld om du vil. Jeg skulle gjerne delt disse følelsene og slutte å irritere meg over å se andres glede, men sånn blir det dessverre når man ikke klarer å kjenne på det samme selv. Misunnelse. En annen ting er at folk plutselig bestemmer seg for ting denne siste dagen i året. På nyåret skal alle bli “nye versjoner av seg selv”. Hva i all verden menes med det? “Over nyttår skal jeg spise sunnere, trene mer og drikke mindre.” Det er det samme hvert eneste år. Uti februar (hvis noen klarer å holde ut så lenge) så er det tilbake til det samme gamle. Medlemskapet på treningssenteret er bortkastet og det samme er storinnkjøpet av røde linser og quinoa.

Nå tramper jeg inn i kronikkland her, og der vil jeg helst ikke være. Men hva med å i stedet for å gjenta det samme mønsteret hvert bidige år med forsetter og det ene og det andre, heller gjøre noe som så lett lar seg gjøre? Nemlig å slutte å late som. For det er det jeg tror mange gjør, i hvert fall i høytiden. Man kler på seg en trivelig og lun maske og stenger det vonde om mulig enda lengre inn. Misforstå meg rett, jeg både vet og tror at det finnes mange som er genuint lykkelige i julen og ellers, og det er jeg så utrolig glad for, men jeg tror også det er mange som ikke er det – men som for julefredens skyld stenger det inne og svarer “det går bra” på spørsmålet fra tante om det går bra.

Det er vondt å sitte inne med angsten. Det er vondt å konstant være lei seg uten å egentlig vite hvorfor. Og det er helt uutholdelig og ikke kunne slutte å hate seg selv og ikke innse at man fortjener å elske og være elsket. Dette kan snus, det vil jeg aldri slutte å tro på.
Takk for det gamle.