Sommerferie med trygge rammer

Jeg har tidligere hatt psykiske utfordringer og diagnoser, jeg kan huske angstanfall helt tilbake til
fireårs-alder, men er i dag frisk. Allikevel vil alle de årene som preget store deler av livet mitt for alltid
være med meg i minnet. Det er imidlertid ikke den voksne som sliter jeg har lyst til å fortelle om. Det
er den redde lille jenta jeg en gang var jeg har lyst til å snakke om. Fordi hun hadde så få ord, ja,
nesten ikke ord i det hele tatt, til å si noe om hva som skjedde inni henne.

Da jeg var liten var jeg mye redd og hadde antennene mine ute store deler av tiden, særlig når det
var store begivenheter, forandringer i hverdagen eller at jeg var i uvante situasjoner. Jeg kunne også
være et tilnærmet bekymringsløst barn, men det skulle ikke så mye til før antennene mine trakk seg
ut og skapte uroligheter inni meg. Hvorfor jeg hadde så lange antenner er ikke viktig i denne
historien, men jeg vil gjerne fortelle litt om hva som skjedde når jeg ble utfordret på det ukjent og for
meg utrygge. Som da vi reiste på bilferie, jeg husker den følelsen og det som skjedde inni kropp og
hode som om det skulle skjedd akkurat nå. Jeg var ikke mer enn 10-11 år, og jeg var med familien
min på bilferie i Norge. Jeg hadde få bevisste tanker om hvordan jeg hadde det, hva jeg tenkte eller
hva jeg følte. Jeg visste bare at jeg var redd. For forandringer, for det ukjente, for alt som jeg ikke
visste hva var. For langt hjemmefra. Selv om jeg gledet meg før turen, og på turen, ble det et mønster
for meg med årene og grue meg til reiser, da jeg visste at det ville bli mye kaos for meg.

Jeg fikk det moren min kalte hysteriske anfall. Jeg vet i dag at det i realiteten var angst. Jeg kjente
kaoset i hodet mitt, adrenalinet som pumpet rundt i kroppen, jeg ville ikke være der jeg var, jeg ville
bare ut. Ut av bilen, men hadde ingen ønske om hvor. Bare flykte. Bli trygg. Hva som trigget denne
reaksjonen den gangen vet jeg ikke, utenom at jeg var i min egen verden av frykt, og vi var langt
hjemmefra. Kanskje vi ikke hadde fått den plassen å overnatte vi egentlig hadde planlagt? Kanskje jeg
hadde sett noe utenfor bilvinduene som virket truende på meg (det skulle ikke alltid så mye til), eller
kanskje det hadde vært en stemningsendring i bilen (som det normalt kan bli på familieturer) jeg ikke
taklet? Jeg bare vet at jeg hadde mye frykt inni meg. Jeg måtte ha trygge rammer, med kjente, gode
mennesker rundt meg. Hverdagslivet, der jeg visste hva som skjedde. Jeg hadde nok vært for lenge
utenfor komfortsonen min. I tillegg til masse inntrykk som ikke ble bearbeidet fordi jeg ble tatt av
frykten av å miste mamma og pappa i folkemengder, karusellkøer og badeanlegg, og det å sove på
fremmede steder. Det hjalp ikke alltid at de var der, for jeg visste ikke hva som var vanlige rutiner på
stedet jeg var, og hva som eventuelt kunne skje med meg om noe skjedde. Brann, at mamma og
pappa ble borte, om jeg fikk i meg noe jeg ikke tålte fordi jeg var veldig allergisk. «Så ikke den
mannen der litt skummel ut?» «Og den damen der, hvem er det?» Jeg hadde ikke tryggheten i meg
til å slappe av selv om jeg ikke var alene ute blant fremmede. Det hysteriske anfallet, eller rettere
sagt angstanfallet gikk over etter en tid med mammas gode armer rundt kroppen min og kjærlige
ord. Jeg tenker i dag at hun ikke kunne vite noe mer om meg, da jeg allerede var veldig plaget av kløe
på grunn av eksem, og hadde lave terskler for å reagere, også med humør og ellers mentalt. Men
dette satt dypere, og handlet om frykt hun ikke kunne gjette at var tilstede i en liten kropp.

Jeg vet at det er mange diagnoser som gjør at man kan få ubehag eller vonde symptomer om
hverdagen blir annerledes, som en ferie på ukjente steder, med ukjente mennesker, og at man ikke
helt vet hva som skjer.

Kanskje du kjenner et barn som trenger det kjente rundt seg? Som trenger ro og tid til å ta imot alt
som skjer rundt dem? Kanskje de har behov for å lære å sette ord på alt som skjer, men ikke har
ordene for det? Det er mange barn som er redde av ulike grunner. Ta vare på dem i ferietider der
ikke alt er som det vante.

Ønsker du å bidra til Psykobloggens sommerkampanje" #psyktsommer2020":https://mentalhelse.no/aktuelt/psykobloggen/hva-skal-du-i-sommer? Send mail til psykobloggen@mentalhelse.no. Du kan være anonym og du har full rett til å få din tekst slettet om du i etterkant skulle angre. På forhånd takk.

Nyttige linker:

Råd mot isolasjon og ensomhet
Hvordan få venner i voksen alder
Slike takler du ensomheten
Mental Helse Svartjenestene