Som pårørende til en rusmisbruker har man faktisk lov å ta avstand

Av Andrea Svenning Forsberg

Jeg møter stadig folk som kjemper. Som leter etter løsninger og som skal være med å redde. Hjelpe. Tilrettelegge. Jeg sier ikke at det er feil. Men jeg sier at man har lov å ta vare på seg selv. Og jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg det litt tidligere.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvor sint jeg er. Hvor såret jeg er. Og hvor jævla vondt det er å sitte her på sidelinjen å se at du ødelegger deg selv. Og ikke minst forholdet til de rundt deg. Jeg skulle også ønske at jeg kunne fortelle deg at jeg er her dersom du velger å blir rusfri. Men jeg vet ikke om det er sant lenger. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til det. En del av meg forteller meg at jeg ikke bør si et eneste ord, ikke vise en følelse eller noe som indikerer på at rusavhengigheten din har grepet om meg. Fordi det er svakt. Det er medavhengigheten. Og medavhengig – det vil jeg ikke være! Men en annen del av meg forteller meg at jeg må vise deg. Jeg må fortelle deg. Jeg må kjempe for deg.

Jeg forteller meg selv daglig at jeg må huske på at dette er din kamp. Dette er dine valg. Og du skal ta konsekvensene av det. Jeg vil ikke stå her som en idiot å vente. Vente på deg. Vente på livet. Jeg vil leve livet mitt nå. Og det må bli uten deg. Men det er ikke mitt valg. Det er ditt valg det. Det er du som velger rusen. Framfor meg, framfor alle, framfor det beste mennesket du har hatt i livet ditt. DU velger at VI ikke lenger skal være i hverandres liv. Og etter så mange år så får man nok.