Solen skinner, men jeg ser den ikke

Av Caroline Gjesdal

Jeg syns det er vanskelig å sette ord på hva jeg føler, for sannheten er den at jeg føler generelt lite. Følelsesmessig forstoppet er vel det nærmeste jeg kommer til å føle noe.

Det er vanskelig for meg å beskrive depresjonen til punkt og prikke, det blir som å beskrive det ubeskrivelige. Du vet ikke hvordan det er før du har vært der selv, da selv depresjonen er forskjellig fra person til person

For min del så er den en evig tidstyv. En altoppslukende tilstand. All den gleden jeg tidligere hadde, nysgjerrigheten og kjærligheten til livet og menneskene i det. Den er der, men jeg klarer ikke se det. Depresjonens briller gjør det vanskelig for meg å se alle fargene og kontrastene som er der. Den stjeler all selvtillit, energi og evne til livslyst. Det føles som om jeg er fanget i et evig mørke.

Selv føler jeg meg fremmed i min egen kropp, og ofte ser jeg meg selv utenfra. Levende død. Hjerte banker og pulsen slår, men jeg er i fanget i mitt eget sinn. Et fengsel formet av skam og skyld.

Jeg puster, men jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer. Venter hver dag på at morgen skal bli til kveld. En evig kamp mot mine indre demoner som sier at jeg ikke kan.

Så jeg lider i stillheten, hvor ingen kan se hvilken smerte jeg bærer avsted. Derfor isolerer jeg meg fra alt og alle, venner, familie og jobb.

Så Jeg er alene om smerten, den som ingen kan se, men likevel føler jeg blikkene skue og skammen tar sted.

Jeg vil ikke lenger skjemmes fordi jeg ble et av depresjonens mange ansikt.

Selv om jeg aldri har følt meg mer alene, så vet jeg at jeg ikke er den eneste.

Jeg har vært selv vært innlagt når det sto på som verst, når jeg bare ville dø. Og i nesten 5 uker lærte jeg andre mennesker å kjenne med noen av de samme utfordringene som meg. Vi snakket mye og ofte om hvordan «utsiden» er for oss som er litt skjøre akkurat nå og om hvor vanskelig det er å få de utenfra til å forstå

Problemet er stigmaet rundt psykisk helse. Dens uvitenhet gjør slik at fordommene rundt det enda eksisterer.

1 av 5 vil lide depresjon i løpet av livet. Så det er på tide at vi adresserer den store rosa elefanten i samfunnet og begynner å snakke om mental helse. Hvis ikke jeg er med å bryte stillheten så vil disse fordommene leve lenger enn meg. Jeg vil ikke gjemme meg lenger, jeg blir nødt til å prøve å leve igjennom disse ord. Kanskje jeg kan lage en bro for åpenhet, kanskje vi kan møtes på midten i forståelse og tro?

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå, selv kjente ikke jeg depresjonen før den tok sted i meg. Det verste med depresjonen er at den for utenforstående ikke kan ses på kroppen, den kan kun føles i eget sinn. Den er usynlig og mystisk, og ikke alle vet hvorfor de fikk den heller.

Psykiske lidelser kan skje med hvem som helst. Rik eller fattig, singel eller gift, gammel eller ung, nyansatt eller nyoppsagt. Det kan skje en venn du har nær, noen i familien, det kan skje deg.

Så neste gang før du dømmer, prøv heller å forstå. Det er ikke alltid slik man tror.

Jeg er ikke depresjonen, jeg er fortsatt meg. Jeg er bare syk akkurat nå. Det håper jeg du kan forstå. Hver dag er en fulltidsjobb for meg, bare det å stå opp av sengen eller gå over dørstokken er en milepæl for meg.