Skyggen

Jeg vet ikke om du har opplevd det før. Opplevd at en sang, en melodi, en farge, en lukt eller noe annet, bekrefter en følelse eller tanker du har. Som om noe eller noen klarer å sette et ord eller et bilde på hvordan du har det eller hvordan du har hatt det. Det kan føles som en slags åpenbaring og du sitter igjen og tenker: «Ja, det er jo akkurat sånn det er eller sånn det har vært» eller kanskje «Ja, det er jo akkurat sånn jeg føler». Du føler deg på et vis sett og bekreftet av noe utenfor deg selv.

Telefonen min ringte. Det var han. Behandleren min ved en akuttenhet her i Oslo. Denne dagen skulle vi ha telefonoppfølging. Mot slutten av samtalen sier han: «En gang for mange år siden hadde jeg vært på tur i skogen. Plutselig så jeg noe som sto skrevet på en stein. Jeg kjørte nærmere og tenkte at det var da merkelig at det skulle stå noe på en stein langt ut i ingensteds. Da jeg så hva det sto på den steinen, klarte jeg ikke å dra. Ja, jeg tror jeg satt der en time og bare stirret på det som sto». Jeg var nysgjerrig. Hva var det som sto. Fortell. Kom til poenget.

Han fortsatte: «Det kan hende jeg tar feil, men jeg føler kanskje at det som sto er noe som kan bety ganske mye for deg. Treffe deg. Derfor vil jeg dele det med deg». Han fikk rett. Etter vi hadde lagt på gikk jeg rundt med en følelse av det som sto på den steinen, langt inne i en skog, satte ord på følelser jeg ikke hadde klart å konkretisere selv. Følelser jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Følelser jeg har reflektert rundt, tenkt på, jobbet med. Det som sto på den steinen, et dikt, er for vakkert, og dypt til at det kun skal stå på den lappen som er limt inn i dagboken. Det må deles. For kanskje det gir deg noe også.

«Du kjenner meg ikke fordi du aldri har sett meg.

Du har ikke sett meg fordi jeg alltid har vandret

i skyggen. Min egen, som likevel IKKE var min.»
(Martin Vestlien)