Skrivesperre.

Av Heidi Fedje

Jeg ville skrike og rope om hvor urettferdig livet er. Hvor mange som opplever urettferdighet, overgrep og ingen toleranse for menneskeverd hver eneste dag. Men i halsen min er det ikke plass til flere kameler. Jeg har svelget unna en hel kamelfamilie med svigerfamilie attåt. Det er ikke plass til et bittelite rop engang om hvordan man kan behandle mennesker fordi de hjelpende hender ikke strekker til i psykiatrien.

I 20 år har jeg gått ut fra at jeg har en alvorlig lidelse som bipolar. Altså jeg ER ikke bipolar. Jeg trodde jeg hadde en sykdom som het dette. Jeg gikk rundt som evig optimist og tenkte at mange mennesker har det så mye verre. Jeg har nok av andre egenskaper jeg kan bruke å hjelpe andre i samme situasjon. Trodde jeg. Hvor naiv og blåøyd var jeg ikke. Jeg tok mine medisiner, jeg hørte på leger og eksperter innen denne formen for sykdom. Jeg leste med skrekk og gru hva media kunne melde om oss psykiatriske pasienter: en reell fare for folk flest i gata. Jeg ble kastet ut av arbeidslivet. Jeg ble fryst ut av lokalsamfunnet. Bare fordi jeg ville være åpen om min lidelse. Oh well. Jeg burde nok holdt klokelig munn og bøyd nakken og tatt imot med takk all den «hjelp» jeg ble tilbudt. Men jeg gjorde ikke det. Fordi min mage ropte at dette ikke er riktig behandling av et menneske. Magen ropte så høyt ut at hele meg strittet i mot da denne behandlingen av meg gjorde vondt. Fysisk og sjelelig.

Alle som kjenner meg godt vet at jeg noen ganger trekker meg ut av verden for å være litt i fred. Det kom som en kjempeoverraskelse på mange som tror jeg er smilende, optimistisk og som prøver å vise respekt for de mennesker jeg møter. Jeg er IKKE sånn hver dag. Det er når jeg har overskudd av energi jeg kan vise et smilende ytre. Har jeg ikke dette overskuddet så ser du meg ikke.

Anyway: Etter 2 år med forskning, hjernekrymping og side opp og side ned med journaler, er konklusjonen klokkeklar. Jeg har aldri vært bipolar jeg. Har ikke engang hatt denne lidelsen. Jeg fikk ny diagnose i våres. Generalisert angst-lidelse. Var en liten tur innom post traumatisk stress-lidelse forårsaket av behandlingen jeg fikk etter angstanfall. Men det er en annen meget lang historie som jeg kanskje forteller en annen gang. Generalisert angstlidelse kan jeg faktisk leve med. Jeg kan bruke humoristiske forkortelser som G.A.L., og jeg kan faktisk le av mine nevroser og redsler som ikke hører hjemme i normalen. Men jeg kan forberede meg på mye nå når jeg vet hva som jeg må forholde meg til med hensyn til min egen person. Jeg bruker ikke medisiner, men jobber knallhardt hver dag på hvordan møte verden som for meg blir mer og mer skremmende, men mindre farlig når jeg ser gjennom angstbriller, og ikke bipolarbriller.

Mitt ønske er om legene klarer å løfte blikket fra papirer og dataskjermer og se pasienter som et komplett menneske og behandle disse med respekt. Det er så mange historier disse menneskene sitter med i ryggsekken. Hjelp de å rydde plass til egenverdi.