Skoleuniform til folket

Av Suzanne Abel

Behovet for å føle tilhørighet blant ungdommer ser ut til å være større enn noen gang. Forskjellen på da jeg var barn og nå, ser ut til at det er ikke rom for flere grupper. Enten var du skater, rocker, goth, sportsidiot, lesenerd, snobb, hippie eller «populær.» Det viktigste var at i min storhetstid var det i det minste rom for å skille seg ut. Vi fant alltid en gjeng som tok i mot med åpne armer. Men noen gjorde ikke det. Hvorfor? Det er det store spørsmålet. 

Ting jeg inderlig heier på: SKOLEUNIFORM. Betalt av STATEN. Jeg har til sammen brukt kanskje 10.000 kroner på klær til ungen min siden han ble født for over 5 år siden. Han har arvet alt av fetteren sin. Som hadde arvet endel han også. Så kjøper man noen fete fine kule ting inni mellom, så kjøper besteforeldre noe osv.. Men «I`ll be damned» om Mickey skal ha jakke til 10.000 kroner i løpet av barneskolen. Jeg lovpriser høyere makter for at jeg ikke har fått en datter. Skoleveske til over 1500 spenn? – «IT AINT HAPPENING.»

Så at en psykolog uttalte at å kjøpe et snowboard til sønnen sin til 10.000 kroner kunne sammenlignes med å kjøpe en veske til datteren sin til samme sum. Men altså… Et snowboard er jo en HOBBY! En idrett. Noe sunt og friskt og nevenyttig og gøy. En veske er bare overpriset skinn med et merke på. Man kan vel kanskje si at mote også er en «hobby» og at barn som kjører motorcross har langt heftigere utgifter enn ei jente som bare vil ha en knalldyr veske. Eller en jakke. Jeg er stor fan av at barn skal få ting de ønsker seg. Har man råd så er det vel ikke stort som hindrer en i å kjøpe alt gullungen vil ha. Men på skolen synes jeg ikke luksusvarer og luksustrender hører hjemme.

Norske barn tar livet av seg fordi de ikke er som alle andre og blir mobbet og psykisk torturert av sine medelever. Og nå er inngangsbilletten for å «være som alle andre» blitt så stiv at foreldre tar opp forbrukslån for å prøve å sikre at barnet deres får stå i «the golden circle.» En skoleuniform hadde løst noe av dette. Høres kanskje fremmed ut å uniformere barna sine, men jeg tror at det hadde fulgt med mange positive konsekvenser. Vi må heller ikke  glemme at norske skoleelever scorer pinlig lavt på kunnskapnivåtester. Vi er i ferd med å bli en nasjon der nesten ingen kan regne matte, barna har talefeil de har funnet på selv og etablert som en del av hverdagsspråket og nesten alt dreier seg om å se ut og passe inn. 

Jeg vet faktisk ikke helt hva man blir mobbet for i dag jeg, men har inntrykk av at mobbingen er mer brutal og overfladisk enn før. De jeg husker at ble mobbet i barndommen min, de så annerledes ut. Så enkelt var det å sile ut ofrene. Sønnen min på 5 hevdet her forleden at det var ei jente han ikke likte. Da jeg spurte hvorfor, sa han at det var fordi hun var den eneste jenta han visste om med kort hår… Han ble satt godt på plass, så håper han forstod. Men ligger det ikke litt i oss da? Å ville være saueflokk? Det er «fair enough.» Men når det er inngangspris i saueflokken er på mange tusen kroner får jeg lyst til å rive av meg alt håret. Husker en gutt på skolen ble mobbet fordi han var «fattig.» Han pantet flasker. Et helvete å få bukt på. Penger trenger ikke gjøre en til et rasshøl. Heller motsatt! Men det jeg synes jeg ser er foreldre uten noe særlig penger som bukker under for et press som er helt latterlig – alt for barna. Eller – alt for at barna ikke skal føle seg utenfor og stå i fare for å bli et mobbeoffer på grunn av feil merkevare på jakken, buksen, blusen og vesken. Derfor heier jeg på skoleuniformen.  

Man kan helt fint ha personlighet og stil, til tross for at man har kleskode på skolen. Man kan jo pimpe opp en skoleuniform også. Man mister ikke seg selv av den grunn, men kanskje man heller føler seg mer lik alle andre. For slik jeg ser det er det enhver ungdoms aller største mål: Å passe inn. Både fysisk og psykisk.