Skam

Av Kristin Spitznogle

Hun satt i stolen overfor meg. Pasient X. En sint ung kvinne med hår farget omtrent like kullsvart som den livshistorie hennes journal var et vitnesbyrd om. Hun signaliserte en lukket fiendtlighet, og det var tydelig at her ville ingenting komme gratis. Hun testet og provoserte. Terapi var noe forbannet tull. Hun hadde lært seg å klare seg selv. Hun hadde simpelthen gjort seg selv usårbar. Hun trengte ingen, og i hvert fall ikke en idiot av en psykolog som var betalt for å late som hun forsto. Hun var et studium i mistillit, og jeg skjønte ganske raskt at jeg var tildelt en rolle i et gammelt drama hun var i ferd med å kjøre i reprise.

Hun tenkte nok at jeg var en av disse forståsegpåerne som hadde lest meg til litt kvasi-innsikt. Ei gammel ku som ikke hadde peiling. Men også jeg har vært en ganske rocka kalv og har vært ute en ubarmhjertig vinternatt eller to. Jeg minnet nok imidlertid henne mer om hennes egen mor som aldri hadde fått til å være mamma. Det hadde vært lite byssan lull og varme kakaokopper på sengekanten. Mer fyll, juling og flertallige stefedre som hadde gitt henne en type oppmerksomhet som ikke hører hjemme i en barneverden. Med en slik erfaringsbakgrunn er det ikke rart at man bygger opp et panser.

Jeg lurte lenge på hvordan jeg skulle trenge gjennom. Hun forventet at jeg skulle svikte henne. Hun forventet at jeg ikke skulle like henne. Det ville gitt henne en slags paradoksal trygghet. Det ville bekreftet hennes univers av negative forventninger. Det kan føles bedre å benekte og bortvise lengsler om aksept og ivaretagelse, enn å bli skuffet enda en gang. Å trekke seg unna kan være et forsvar mot å bli mer ødelagt. Så stenger man heller ute den som banker på og vil inn. Begeret er fullt, enda en avvisning ville være den sanne selvutslettelse. I slike tilfeller kan en terapeuts rolle innebære et tynt skille mellom liv og død. Man representerer kanskje den siste sjansen et menneske har innvilget verden om å tilby en motvekt til det helvetet som har vært. Det er et stort og mektig ansvar.

Gjennombruddet kom en sen ettermiddag. Jeg hadde måttet bruke tid på en akutt innleggelse i forkant av vår avtale. En annen pasient var blitt dårlig og var i behov av øyeblikkelig hjelp. Akuttpostene i Oslo kjemper mot evige overbelegg, og skal du få lagt inn en pasient, må du noen ganger brøyte vei gjennom en mur av byråkrati og formalia. Det gikk bra til slutt, men jeg ble forsinket til henne som bare ventet på at jeg ikke skulle stille og være der for henne. Det var nesten som man kunne ane en slags tilfredshet da jeg kalte henne inn på kontoret. Hun hadde nesten vunnet vårt veddemål om hvorvidt folk backer ut eller ei. Det var et dårlig utgangspunkt for en samtale som skulle bygge bro mot håpet på den andre siden.

Pasient X var hardere enn noensinne. Hun gikk til angrep, og jeg tok henne i mot så godt jeg kunne. Hun snakket om hvor rasende hun var på sin familie, og mellom linjene kunne jeg lese at også jeg var et mål for hennes vrede. Hun sa hun vurderte å kutte dem ut, og jeg skjønte at jeg nok lå godt an til å gå med i dragsuget. Jeg forsøkte å hjelpe henne til å se at de svik som var begått mot henne, ikke handlet om en feil ved henne, mer en utilstrekkelighet ved de som skulle vært der og ikke var det. Hennes mor hadde vært svært deprimert og hatt så lite selvkjærlighet at hun ikke maktet å gi omsorg til forlengelsen av seg selv – sin lille datter, og nå min pasient. Man kan se det som en transport av smerte, gjennom generasjoner. Psykiatriens svar på teologiens arvesynd.

Mot slutten av timen spurte jeg henne om jeg kunne få lov til å stille et mirakel spørsmål. Jeg ba henne se for seg at hun våknet opp en av de mange netter hvor hun kjempet med sine tilbakevendende mareritt. På sengekanten satt ingen full mannsperson som skulle forgripe seg på henne, men i stedet en skytsengel. Engelen sa at hun skulle få ønske seg noe, noe som var det hun alltid hadde savnet og lengtet etter. Så skulle hun endelig få falle i fredfull søvn, og morgenen etter når hun våknet, ville hennes ønske være innvilget. Hva ville hun ønsket seg?

Pasient X så på meg. Hun møtte blikket mitt for første gang på lenge. Jeg kunne se at ansiktet hennes endret seg. Et kort øyeblikk kunne jeg skimte den lille jenta som hadde følt seg så forlatt. Hun som hadde vært så alene. Hun som hadde kjempet så lenge at hun ikke visste hvordan hun skulle legge ned sverdene. ”Mamma”, sa hun stille. ”Jeg ville at mamma skulle vært der for meg. At hun var glad i meg.” Så gråt hun.

Vi inngikk en kontrakt, der og da. En allianse mot det destruktive. Hennes sinne var nå myknet over i tristhet. Det kalles en hvit sorg når man sørger – ikke over noe man har mistet – men mer over noe man aldri har hatt. Dét er en bevegelse mot forsoning. En vei bort fra skam. For nettopp skam er den følelse som kan fødes av ikke å bli møtt og tatt imot. Skam er ensomhetens psykologi. Barnet som ikke blir sett, forklarer dette ofte som en mangel ved seg selv. Den fraværende kjærligheten forstås som at man ikke er kjærlighet verdig. Den dypeste skamopplevelsen springer ut av å be om kjærlighet, for så å bli avvist. Det er en kjærlighetssorg ulik de andre.

Man kan faktisk skamme seg i hjel. Om selvforakten blir stor nok, vil man bare forsvinne og dø. Da krever det stort mot å åpne opp og ta i mot hjelp; å gi seg selv kjærlighet; å velge livet i stedet. Pasient X gjorde dét den dagen.

(Opprinnelig publisert i gatemagasinet Virkelig.)

Kristin Spitznogle er psykolog, sexolog, foredragsholder og forfatter. Hun har også sin egen blogg.