Selvskading og perfeksjon

Av  Miriam Neegaard

Ungdom som vokser opp i dag utsettes for et voldsomt press der det å være vellykket og prestere godt er viktig. I det siste har det vært skrevet og debattert mye om kroppspress, og noen som til stadighet blir trukket frem som dårlige rollemodeller er toppbloggerne. Ansvar og skyld fordeles, uten å sette det hele inn i en samfunnsmessig kontekst.

Bloggerne skaper sine glansbildeaktige, digitale selv. De smiler, poserer og viser dagens outfit til sine trofaste leserskarer. Mellom innleggene som iscenesetter det perfekte liv dukker de stadig opp. De mørke innleggene, innleggene der bloggerne meddeler hvordan de egentlig har det. Innlegg om depresjoner, om angst, om spiseforstyrrelser og om selvskading. Noen meddeler først hva som har foregått bak fasaden etter flere år. Nylig kunne blogger Cathrine Heienberg fortelle at mens hun levde av å iscenesette sitt perfekte liv på bloggen, misbrukte hun avføringstabletter om kveldene. I årevis satt hun på toalettet med sterke smerter om nettene. Verken familie eller lesere fikk innblikk i hvilke ritualer hun faktisk gjennomgikk for å få den kroppen som tilsynelatende var et resultat av en sunn og aktiv livsstil.  Nå tar Heienberg et oppgjør med skjønnhetspresset.

Kommentator og anmelder Ingunn Økland skrev i Aftenposten tidligere i år at det i løpet av de to-tre siste årene har etablert seg et mønster av forfatter-debutanter som dissekerer den mentale helsen hos dagens jenter.  Debutantene skriver om unge, destruktive kvinner som ikke finner sin plass i samfunnet. De skriver om selvskading, selvmord, selvkritikk og selvdestruktivitet. Isteden for å angripe foreldre, samfunnsstrukturer og politikere, tar jeg-personene i romanene aggresjonen ut på seg selv. Her er det ofte kroppene som får gjennomgå.

For en måned siden var jeg på en forestilling med tittelen ”Samtidsskammen og jakten på det perfekte”. Psykologspesialist Gry Stålsett fortalte om hvordan det er å vokse opp i et samfunn der vekten legges på suksess for enhver pris. Vi lever i en tid der vi ikke vil vise at vi er sårbare. Sårbarheten passer ikke inn der man skal prestere. Vi dytter i oss piller for å slippe å forholde oss til skam, smerte og eksistensielle kriser. Vi skader oss selv for å erstatte psykisk smerte med fysisk smerte.  Vi får psykiatriske diagnoser i møtet med behandlingsapparatet, som igjen fører til ytterligere medisinering og en følelse om at det er oss selv det er noe galt med.

Det hersker ingen tvil om at presset dagens unge møter har eskalert. Idealet som dyrkes er uoppnåelig for de aller fleste. Eksperter har pekt ut bloggere, og sosiale medier generelt, som elementer i kroppspressbildet. Jenter som lever gjennom den ytre iscenesettingen blir ikke bare utsatt for kritikk, men også for moralisering, hets og trakassering.  Ofte blir de kalt skamløse. Paradokset er at mennesker som kun lever gjennom den ytre iscenesettingen ofte er noen av de som skammer seg mest. Bloggere som endrer kroppsfasongen sin ved hjelp av retusjering, kamuflerer sider ved sin egen kropp de mener ikke lever opp til idealet. Gapet mellom opplevde forventninger og mulighetene til å innfri dem blir for stort i virkeligheten, men ikke på bloggene.  På bloggene får man muligheten til å framstå perfekt, noe man får rikelig med anerkjennelse for, både blant lesere og sponsorer. Ikke bare får man anerkjennelse, man kan også bli rik av det.

Ingen lever i et vakuum. Både bloggerne og debutantene speiler, på hver sin måte, samtiden vi lever i. Vi lever i en tid der vi konstant behandles ut i fra prestasjoner og vellykkethet, og ikke ut i fra vår iboende verdi som mennesker. Vi blir verdsatt for vår vellykkethet, og vi dømmes for vår mislykkethet, både i skole, utdanningssystem og i arbeidsliv.  Mange får tilbakemeldinger på at de ikke er gode nok, på tross av at de gjør sitt beste.

Psykiske lidelser utgjør en av de største samfunnsutfordringene vi har i dag. Ekspertene snakker om en epidemi. Psykiske lidelser er av de viktigste årsakene til sykefravær. Flere unge blir uføre på bakgrunn av psykiske lidelser. Utskrivelsen av antidepressiva og sovetabletter er mer enn fordoblet de senere år. Selvmord er en av de vanligste dødsårsakene blant unge. Mer enn ti prosent driver med selvskading. Forskningen har fokusert på den synlige selvskadingen, men selvskading er mer enn selvpåførte kutt og sår. Selvskading er også ulike former for spiseforstyrrelser, arbeidsnarkomani og medikamentmisbruk. Å drikke til man får blackout, å trene selv om man har feber og å gjennomgå omfattende kirurgiske inngrep på grunn av komplekser kan også sees på som ulike former for selvskading. Selvskading har blitt et bilde på opplevd utilstrekkelighet, og en metode å overleve samtiden på. Forskere, psykologer, helsesøstre og lærere har gang på gang påpekt at presset fra omgivelsene er så sterkt at stadig flere forstrekker seg og blir syke. Omfanget og presset er større nå enn for bare noen år siden.

Vi trenger politikere som tar ansvar, og som setter seg inn i problemene, og i omfanget. Vi trenger lavterskeltilbud, psykisk helse i skolen og et samfunn der rammene for normalitet og vellykkethet blir videre, ikke snevrere. Victor Hugo uttalte i sin tid at tårene man svelger er bitrere enn tårene man feller. Vi trenger et samfunn som gir plass til sårbarheten, ikke et samfunn som benekter den.

Vi trenger ikke flere psykiatriske diagnoser, men en samtidsdiagnose. Og vi trenger ikke mer antidepressiva og psykofarmaka, men en samfunnsmedisin.

Teksten ble opprinnelig publisert i Aftenposten.

Miriam Neegaard er forfatter, sosiolog og samfunnsdebattant. Hun har på bakgrunn av sin brors dødsfall skrevet romanen  Stormen og stillheten som handler om det å håndtere et uventet dødsfall og om svikt i psykiatrien. Pådriverarbeidet og forfatterskapet hennes kan følges på  forfattersiden hennes.