Se her, sa de

Anonym

Her er en båt du kan seile på livets hav. Finn en å seile sammen med, så blir det så mye enklere, sa de. Han kan hjelpe deg å sette seil når vinden er god. Han kan hjelpe deg å ro når vinden løyer. Og når havet slår over rekka, kan han hjelpe deg å øse.

Han stod på kaia og spurte om han kunne få være med. Kan du seile? spurte hun. Jeg er vokst opp ved sjøen, sa han. Kan du ro? spurte hun. Jeg er vokst opp ved sjøen, sa han. Kan du øse? spurte hun. Ja, jeg er jo vokst opp ved sjøen, sa han.

Hopp inn, sa hun.

Det han ikke sa, var at han også var flink til å spikke, faren var skogsarbeider. Båten var fin. Den hadde flotte linjer og vakre utskjæringer, men han syntes ikke den var bra nok, så han begynte å spikke. På båten.

Hvorfor gjør du det? spurte hun. Den blir enda finere da, sa han. Jeg er jo vokst opp ved sjøen.

Han fortsatte å spikke. Rekka ble lavere for hver flis han skar av. Når hun lurte på om ikke båten var bra nok, og rekka lav nok, fikk hun til svar at han var vokst opp ved sjøen, han visste hvordan det skulle være. Vinden blåste opp og hun bad ham om å hjelpe til med å heise seilet. Har ikke tid, jeg må spikke, var svaret.

Vinden løyet, og hun fant fram årene. Var det så at du kunne ro? spurte hun. Har ikke tid, jeg må spikke, sa han. Slik gikk årene. Han spikket.

Hun heiste seil. Hun bunkret. Hun øste. Hun rodde. Hun la bomteltet over dem i regnvær og hun navigerte dem fra havn til havn. Så kom Stormen. Den store stormen. Etter å ha revet seilet, så hun at dette kom til å gå galt. Rekka var spikket så lav at havet slo inn ved det minste bølgeskvulp og nå slo bølgene over så raskt at hun ikke klarte å holde unna. Hun bad ham om å øse. Jeg orker ikke, jeg må spikke, svarte han. 

Hun våknet. Lungene verket. Hun var våt i håret og lå i bunnen av båten sin. Hun reiste seg opp og så seg rundt. Båten lå i tørrdokk på ei strand. Hun så ingenting til ham. Men rundt båten, bortover stranda, lå flere båter i tørrdokk. Mellom dem lå det fliser som var skylt på land. Hun krabbet ut av båten og plukket opp noen av dem. Ved båten stod det et spann med tjære. Hun klinte på litt og festet en flis på rekka. Kunne hun klare å bygge rekka opp igjen høyt nok til at den ville holde vannet utenfor båten?

Hun samlet fliser. De som eide de andre båtene gikk også rundt og samlet fliser. Noen ganger byttet de flis, å få dem til å passe var et vanskelig puslespill. Men rekka ble sakte, men sikkert høyere.

Det var flere som hadde hatt med seg noen med kniv i båten sin. Noen som ikke ville hjelpe med seil eller årer eller øsekar, men bare likte å spikke. Flisene på stranda dukket opp etter hver stormnatt. De ble skylt i land og de skipbrudne gikk og plukket. De delte fliser og tjære.

En dag var rekka så høy at hun kunne legge båten på vannet. Men hun tok tjærespannet med seg og når hun fant en flis i vannet, plukket hun den opp og så etter om hun kunne få den til å passe. Gjorde den ikke det, tok hun den med seg og gav den til en annen som limte fliser på båten sin. Det var mange av dem.

Båten hadde ikke lenger de vakre utskjæringene og den elegante fasongen, men den fløt, den holdt vannet ute, og hun kom dit hun skulle, ved hjelp av seil, årer og øsekar.