SÅ DU MEG?

Av Lars Størløs

Mannen som går langs gaten og mumler obskure, uforståelige ting til seg selv: Har du noensinne spurt hva han leter etter?

Kvinnen som gråter bittert og sårt på en benk over et tapt familiemedlem: Har du noensinne tilbudt henne en klem?

Den gamle herren som sitter i et hjørne av puben og drikker seg sanseløs: Har du noensinne prøvd å forstå hva det er han prøver å glemme?

Jenta som står i bygården og ser merkverdig usikker og nervøs ut: Har du noensinne lånt henne et øre for hva det var som skremte henne?

Det å bli sett. Å virkelig bli sett er noe veldig mange mennesker enten tar for gitt, eller rett og slett ikke har noe veldig bevisst forhold til. Jeg skriver til deg nå for å be deg ydmykt om å i det minste forsøke å gjøre en forskjell på det.

Visste du at det passerende smilet du ga til den gamle damen med rullatoren i går ettermiddag reddet livet hennes? Hun hadde tenkt å ta livet sitt den kvelden.

Visste du at da du sa «Heisann!» til den lille gutten med den litt slitne fotballen i dag morges ble han ufattelig glad, fordi ingen har gitt han noen form for reell anerkjennelse på dagevis?

Visste du at da du holdt døren åpen for det unge paret med to små nyfødte så ble de lettet og rørt bare for at NOEN gadd å ta seg bryet med å løfte en finger for å hjelpe dem?

Visste du at selvom kameraten din ikke orket å finne på noe der og da, så var han utrolig takknemlig for at du inkluderte han, og tok deg bryet med å spørre om han hadde lyst?

Du kan egentlig ikke se ensomhet før du virkelig har opplevd den selv. Noen er så heldige at de aldri får se eller føle den. Men sannheten er desverre at de fleste ikke slipper unna. Vi kan faktisk gjøre noe med det. Det trenger ikke være dyrt. Det trenger ikke engang være strevsomt. Det starter med noe så enkelt som å SE hverandre.

Hei! Jeg heter Lars. Jeg satt alene på en benk i parken da du gikk forbi. Jeg gråt. Så du meg?