S-ene

Av Christina Dahl

Jeg er ikke sikker på om jeg vet hva som er “normale” menneskers følelsesmessige basis, men for mennesker som har opplevd gjentatte seksualovergrep, er det skrekk, smerte, skyld, skam og sjølforakt. De fem s-ene. (Det er strengt tatt  to til – sorg og sinne – men disse er sunnere og mer konstruktive og dessverre også gjerne litt mer fraværende. De hadde vært veldig på sin plass, men vi har ofte ikke rom for dem.)

Dette betyr ikke at vi nødvendigvis går rundt og er kronisk livredde. Sjøl om noen nok er det også. Vi kjenner ikke nødvendigvis på disse følelsene konstant. Har utviklet mekanismer for å unngå det, men de er der. Ligger der som en grunnmur for alle andre følelser, og for alle relasjonsreaksjoner. Vi KAN IKKE gå rundt å kjenne på dem hele tiden. De er jo fullstendig destruktive. Vi må fortrenge dem på noe vis. Fortrenging er vi ganske gode på …

Skrekken og smerten er mulig å forstå, til en viss grad. Skyld, skam og sjølforakt er vanskeligere å forstå. Det er jo ikke den utsatte som har gjort noe galt. Likevel er det den utsatte som ris av disse nedbrytende følelsene. Det er bortimot umulig å balansere, sjøl om man til og med kan vite – VITE, kognitivt – at man ikke kan lastes for det man opplevde. For det huet VET kræsjer fullstendig med  det som følelsene og kroppen KJENNER. Vi går med kronisk skeivbalanse i mange sammenhenger.

Vi vet det, det var ikke vår skyld. Vi var barn. Vi vet det. “Vet” det. Har blitt det fortalt tusen ganger. Og kan si det til andre utsatte: “Det var ikke din skyld.” Og mene det. Men av en eller annen grunn gjelder det ikke oss sjøl. Bortsett fra med hodet. Jeg vet at det ikke var min skyld. Hodet vet. Likevel ligger det og ulmer under overflaten: Jeg kunne sikkert ha gjort mer for å unngå. Jeg var medskyldig. Så seint som 28. mai hevdet en rådgiver i Gjøvik kommune at “de relativt store barna” (12 og 14 år) i en overgrepssak var medskyldige i overgrepene mot seg, fordi de “presset” og “manipulerte” barnevernstjenesten ifm samvær med faren / overgriperen. Sånt klarer til og med voksne å lire av seg; å plassere skylda hos ofrene.

Og skyldfølelsen er nært beslektet med skammen. Å bli nedverdiget til å være en bruksgjenstand for et annet menneske, det går rett på egenverdien. Mindre verdt enn andre. Uten rett til å bli respektert. Forakt, fornedrelse, nedverdigelse, nedvurdering.

Og når man ikke har verdi, og hele jævelskapen er en saus av skyld og skam, og smerte og skrekk, hvordan unngå sjølforakten da? Det går ikke. Den er knutepunktet. Og den er vanskelig å angripe, fordi den er veldig enkel å snu, å få til å bli logisk uansett hva velmenende mennesker sier for å prøve å demme opp mot den.

Objektivt sett er sjølforakten idiotisk, fordi den er fullstendig feilplassert og fordi den er med på å videreføre den nedbrytelsesprosessen som overgriper satte i gang. Tvertimot burde vi være stolte over å ha overlevd, over at vi står på beina, og fungerer i hverdagen, og at vi klarer yte videre til evt familie. Subjektivt er det en helt annen skål.

Ungen meg var et overgrepsoffer. Den voksne meg er en overgrepsoverlever.

Og jeg er på veg dit at jeg skal bli stolt over det jeg har overlevd. Jeg trenger litt tid på det, og jeg trenger hjelp til det, for å bli kvitt disse destruktive s-ene, som er blitt brennemerket inn i emosjonene mine, er ikke mulig på egen hånd. De sitter knallhardt. Men med hjelp av noen jeg er trygg på, så er det mulig. “Trygghet” er løsningsordet. Trygghet, aksept og tålmodighet.

En overlever. En overlever.