ROP (om hjelp)!

Av Steinar Trengereid Olsen

Denne historien begynner i et møte mellom vernepleieren og «ROP»:

– Jeg har ikke spist siden i går, sier ROP.

– Har du et sted å sove i natt? spør jeg.

– Nei, svarer ROP.

– Har du penger? spør jeg.
– Nei, svarer ROP, – Jeg skulle på NAV, men nå er det for sent. De har stengt.

ROP som metafor for ”Rop om hjelp” er kanskje overtydelig. Like fullt, alle som kjenner til fenomenet ROP vet at det er en fordømt god metafor. Begrepet ROP er en mye brukt forkortelse for ”rus og psykiske lidelser”. Det er en fellesbenevnelse på mennesker som sliter med samtidig rus og psykisk lidelse. Du vet, de som faller mellom to stoler. De som ruser seg for mye for psykiatrien og er for psykisk dårlige for rusomsorgen. De som både er kriminelle og pasienter. De som er vanskelige å jobbe med fordi de ikke møter til avtaler. Ja – kort sagt de som ikke passer inn i dette velutviklede helsevesenet vårt.

Tilbake til kontoret og møtet med ROP: I hyllen foran meg står en veileder for arbeid med ROP. Den er helsedirektoratets foreløpig siste forsøk på å gi mennesker med dobbeltdiagnose rus/psykisk lidelse et bedre helsetilbud. Veilederen påpeker viktigheten av å bruke ”Motiverende intervju” i møte med ROP. Motiverende intervju er en standardisert samtaleteknikk som er tilpasset møtet med mennesker som trenger å gjøre en endring i livet sitt. Det er et godt verktøy, men i dag strekker det ikke i til.

I dette møtet med en nedarvet menneskekropp som rommer en bostedsløs, ung og sulten gutt – er det bare ikke nok. Vi prøver oss med en ny metafor: En hammer er god å ha i verktøyskuffen, men den hjelper lite når du ikke har materialer. For det er det denne gutten trenger, bjelker og plank som danner et tak over den slitne kroppen. Studier forteller oss at mennesker som har bolig bruker mindre rusmidler. Vi vet at effekten av psykiatrisk behandling øker dersom mennesker har bolig. Vi vet at antallet tvangsinnleggelser reduseres når mennesker bor i et godt tilrettelagt botilbud.

– Kan du ringe din mor? spør jeg.

– Kan jeg få låne telefonen din? spør ROP. Han ringer. Ingen svarer.

– Hva er planen din? spør jeg.
– Har du sjekket stråleverdiene inne på dette kontoret? svarer ROP.

ROP er tidlig i tyveårene og har en sykdom som heter paranoid schizofreni, i tillegg bruker han de rusmidlene han kommer over. Han har hatt flere overdoser og nærmer seg 30 tvangsinnleggelser i psykiatrisk klinikk. Som ansatt i kommunehelsetjenesten har jeg kjent ham i flere år. Han lever et liv på hospits, et liv som gjør at han forsvinner i perioder. Det kan gå måneder før han plutselig står utenfor kontoret mitt og banker på. Spør jeg ROP om han er syk vil han svare nei. Han ser ikke på seg selv som en som trenger hjelp. Paradoksalt nok opprettholder likevel ROP kontakten med hjelpeapparatet på sin egen uforutsigbare måte.

Med jevne mellomrom møter jeg fastlegen og ruskonsulenten på NAV i en slags ansvarsgruppe. På det forrige ansvarsgruppemøte gikk vi gjennom svaret på to søknader. Det ene var svaret på søknad om bofellesskap for psykisk syke i kommunen. Svaret var negativt. ROP sine rusproblemer var ikke forenlig med plass i bofellesskap. Det andre var svaret på en henvisning til rusbehandling. Den var avvist fordi ROP hadde en psykoselidelse som man mente ville gjøre ham ute av stand til å ta i mot behandling.

– Hvorfor kommer du hit? glipper det ut av meg. I det ordene har forlatt leppene mine hører jeg hvor dumt spørsmålet er.

– Jeg vet ikke, svarer ROP, – Men nå må jeg gå. Blir litt svimmel av å sitte her.

– Jeg er glad for at du kom, sier jeg i det han reiser seg fra stolen.
Han er skitten og lukter, jeg kan se at han har gått ute noen netter. Ansiktet er hovent og forslått. Det lille smilet hans kommer. Et smil som skjuler noe.

Jeg gjør meg en betraktning i det ROP forlater kontoret. Kan mennesker som ROP få det bedre dersom velferdsstaten legger til rette for det? Svaret er selvfølgelig ja. Vi kan starte med det vi vet at fungerer – gi mennesker et tilrettelagt sted å bo. Så kommer spørsmålet som jeg ikke vet svaret på: Hvorfor gjør vi ikke dette?

Jeg har selv tatt meg i å kalle mennesker med samtidig rus – og psykisk lidelse en svak gruppe. Det er en grov undervurdering. I den verdenen disse menneskene lever i er det brutal darwinisme som gjelder, kun de sterkeste overlever. De lever med ubehandlede alvorlige psykiske lidelser, har et ukritisk forhold til rusmidler og er ekstremt utsatt for infeksjoner og livsstilssykdommer. De som overlever er ikke svake. Og de roper sjeldent.

Jeg ringer fastlegen og drøfter situasjonen. Det er november og nattefrost. Han bestemmer seg for å legge ROP inn ved hjelp av tvang på psykiatrisk akuttmottak. Det er den 31. innleggelsen.

Steinar Trengereid Olsen er vernepleier med viderutdanning i rus og psykiske lidelser. Jobber som behandler i poliklinikk på en DPS i Bergen.