Retraumatisert av «hjelperne»

Av anonym

Behandlingsresistent. Det var bare noe av det som stod skrevet i min journal fra en DPS i Trondheim. Og den «dommen» var det en spesialist på spiseforstyrrelser i Helse Nord-Trøndelag som hadde gitt meg. Uten å ha snakket med meg på 4-5 år.

Etter å ha blitt henvist til DPS, etter uker på psyk. avd. pga. alvorlig anoreksi, ble det opprettet et veiledningsteam (les: villedningsteam) for meg. Hvordan skulle såkalte spesialister vite hva mine behov var uten å kjenne meg? Møter ble avholdt bak min rygg, der fagpersoner og andre selvutnevnte bedrevitere skulle finne ut hva som var best for meg. Og det uten å engang spørre meg hva jeg hadde behov for eller hva jeg selv ønsket.

Det å bli stemplet som behandlingsresistent var å indirekte si at «vi orker ikke å prøve å hjelpe deg lengre, da vi mener du ikke er verdt å hjelpe.» Det ordet brente seg fast. Jeg var ikke nok verdt som menneske til å få hjelp. Når BMI viser rundt 13-14, fungerer ikke hjernen som den skal, og man vet faktisk ikke sitt eget beste. Innerst inne ville jeg ha hjelp, men jeg greide ikke å be om det selv eller takke ja de gangene jeg fikk tilbudet.

Hadde det ikke vært for flere tvangsinnleggelser med tvangsforing, ville jeg vært død for lenge siden. I min journal stod det også skrevet: «skal kun få tilført væske og kalium når blodprøvene er dårlige. Behandlingskriteriet vil da være oppfylt. Skal ikke ha tilrettelegging ved måltider, da hun skal behandles som hvilken som helst annen pasient.» Problemet var at jeg var ikke som alle andre pasienter, da tilrettelegging ved måltider (dvs tilsyn under og etter måltider var det jeg trengte). Det er felles for de fleste med spiseforstyrrelser, at de trenger trygging under og etter måltider.

Dødsangsten rev meg istykker, fra innsiden og ut. Mareritt om natten gjorde at jeg kviet meg for å sove. For jeg var livredd for å dø, og det var det jeg gjorde, litt etter litt. Nå, 2 år etter har jeg det fysisk mye bedre, men jeg er ikke frisk. Marerittene og angsten er der ennå. Anoreksien er der, men i mye mindre grad enn før.

Det å ha helsepersonell rundt seg, som ser på at du dør, oppleves som et mareritt fra helvete, og er noe som har retraumatisert meg. Det oppleves verre enn de seksuelle overgrepene jeg opplevde som barn. Den eneste grunnen til at jeg skriver dette, er for å kanskje bidra til at det ikke skjer med andre. Sympati er det siste jeg ønsker. Det hjelper ikke.

Jeg er selv helsepersonell, og jeg har virkelig fått erfare hvordan man aldri bør behandle pasienter og frata dem håpet. For det var det de hadde gjort. De fratok meg håpet. De ga passiv dødshjelp, men jeg døde ikke. Sykdommen ville jeg skulle dø, men en liten del av meg prøvde alt den kunne for å redde meg.

En klage til Fylkeslegen i Sør-Trøndelag førte selvsagt ikke fram, da det kan virke som om han ukritisk tar helsepersonellets side. Mangt et sykehusbesøk og panikkanfall kunne vært unngått, hadde de bare gjort det som står i yrkesetiske retningslinjer for helsepersonell. Vært et medmenneske, og sett meg bak sykdommen.

For de såkalte hjelperne var jeg bare en diagnose, et ugress som burde dø, en belastning, ubetydelig. Dessverre er ikke min historie unik, men det er ikke slik det skal være. Å påføre pasienter mer skade enn hjelp, er noe jeg aldri kommer til å forstå. Arroganse og det å ikke bli hørt er ikke uvanlig innenfor psykisk helsevern. Hvorfor? Kan noen forklare meg det?