Respekt

Av Christina Dahl

Til tross for at fokus på det psykiske helsevesenet ofte er negativt (spesielt i media) og systemet slett ikke fungerer optimalt. Og til tross for at mange har dårlige erfaringer med en del av dem som arbeider i psykiatrien, så velger jeg å tro at de fleste som jobber i denne bransjen, gjør det av et oppriktig ønske om å hjelpe. Eller i hvert fall en gang valgte å gjøre det. At de i utgangspunktet er omsorgsfulle, empatiske, respektfulle. Og akkurat dette med respekt er noe jeg tenker en del på. Fordi det er så vanskelig å vise respekt på en måte som ikke blir feil. Sjøl når den er “riktig”, så kan den slå feil ut, for noen av oss.

Jeg er i slutten av førtiåra, og relasjonstraumatisert. Opplevde gjentatte grove overgrep av en eldre slektning fra jeg var ca fem år til jeg var nærmere femten. Og har utviklet svært sterke forsvarsmekanismer for å takle mine vansker med å relatere meg til andre mennesker. Som alle overgrepsutsatte, har jeg et enormt behov for trygghet. Og kontroll. Forutsigbarhet. Autopiloten står alltid på “vaktsom”. Jeg leser og tolker og prøver forutse hva som kommer til å skje. Det var livsnødvendig en gang i tiden. Nå er det bare utslitende, men jeg kan ikke slå av denne autopiloten, fordi jeg er ikke bevisst at den er på.

Da jeg endelig fikk hjelp, var jeg ufattelig nær ved å smelle huet i veggen. Eller, få veggen i huet. Hadde gått på tomgang i flere år. Ytt og ytt, ut av ei bøtte som var tom, forlengst. Hvorfor hadde jeg ikke fått hjelp tidligere? Mange grunner. Jeg trodde jeg hadde klart meg rimelig greit. Hadde skaffet meg høyere utdanning og var relativt aktiv. Familie. Ikke alt fungerte perfekt, sjølsagt, men hvem opplever ikke det; opp- og nedturer? Hadde gjort flere forsøk på terapi, blant annet etter å ha hatt om overgrep i utdanningen, samt noen episoder som fikk meg til å stusse på mine egne reaksjoner.

Men disse forsøkene strandet alltid ganske fort. Mest fordi terapeutene ikke taklet mine forsvarsreaksjoner. Ikke forsto at mitt sinne og blokkeringer skyldtes redsel og usikkerhet rundt dette med relasjonen og tillit til dem. De “hadde respekt for mine valg.” “Respekterte mine ønsker”. Og skrev etterpå at jeg “ikke tok imot tilbudene.” "Ikke fulgte opp. “Er umotivert”. Fikk høre at “Du har klart deg fram til nå, da klarer du deg videre også”. Jeg ble stemplet som"ubehandlbar". Ikke helt uvanlig for relasjonstraumatiserte. Resultatet var at for ikke å bli nedbrutt av disse stemplene, måtte jeg snu dem til å bli seire istedetfor nederlag. Jeg måtte kontrollere situasjonen, og menneskene. Ikke for å gjøre menneskene noe, men for å forhindre at de kunne gjøre meg noe. Være et skritt foran dem.

Alle mennesker var farlige. De som kunne gjøre meg noe, var innlysende farlige. De som ville meg godt, var også farlige. Fordi de ville gjøre meg mer sårbar, svakere, og dermed potensielt mer ubeskyttet. Så relasjoner ble en konkurranse. I å prøve å lese menneskene, forutse dem. Være en bedre psykolog enn dem. Hvor raskt ble de lei av mine konstante avvisninger og blokkeringer? Veldig raskt. Jo bedre psykologer de burde være, jo mer interessant ble den konkurransen. Det var ingen som overvant meg. Ingen som forsto, eller hadde tålmodigheten, eller hva nå enn årsakene var.

Jeg vant hver eneste “relasjonsduell”, og ble sterkere og sterkere. I min evne til å motstå fristelsen til å gå inn i relasjoner. Fordi jeg fikk for eneste seier bevist at de ikke var trygge. Verken menneskene eller relasjonene. Jeg var klar over at dette var sjøloppfyllende profetier, men så var jo det mye av poenget. Beviset mitt for hvor nødvendig det var at jeg vant. Og jeg ble tryggere. Og hardere. Mer motstandsdyktig overfor den faren som ligger i relasjoner, nemlig tap. Trygg, men alene. Og mer og mer utslitt. Jeg forsto sammenhengen, men så ingen alternativer. Heller sliten og alene enn utrygg. For å velge bort tryggheten, ville være det samme som at jeg sjøl legger opp til potensiell fare, og det kan jeg ikke. For jeg orker ikke mer av “Hvorfor gjorde du ikke mer for å unngå overgrepene?” Orker ikke mer skyldfølelse. Eller mer skam.

Var så denne “respekten” jeg ble møtt med – som faktisk var godt ment, for den var tuftet på individets rett og plikt til å bestemme over seg sjøl – riktig? Nei, den var ikke det. Den var et nytt svik. Likegyldighet eller kunnskapsløshet, kamuflert som respekt. Ikke fra enkeltpersoner, men fra systemet. Relasjonstraumatiserte har gjerne ekstra utfordringer i forbindelse med slike grenser: Overtramp av grensene blir nye krenkelser, mens å overlate alt til den traumatiserte, blir for mye. Det fjerner tryggheten, sjøl om intensjonen er å ikke skremme, å vise at “du har ingenting å frykte fra meg”. Det er mer komplisert som så.

Fagmiljøet bør ikke forvente at en person som har opplevd grove overgrep skal forstå sine egne reaksjoner. Det bør absolutt forstå at det ligger en del reaksjoner i bunnen, som ikke er avklart når man starter opp en slik prosess som det er å få balansert et normalt følelsesliv etter å ha opplevd de groveste svik og tillitsbrudd et barn kan oppleve, og som ikke nødvendigvis er lette å forstå. Og ikke minst bør det forstå at det er vanvittig mye skrekk og smerte involvert, følelser man ikke kontrollerer særlig godt, sjøl om man er blitt voksen.

Hva burde så disse ha gjort? Ikke gitt seg. Ikke sluppet. Da først hadde de klart å skape den trygge ramma som måtte til for at jeg skulle kunne klare å finne tillit og trygghet i dem. Jeg vet det er et voldsomt krav. For i tillegg til ikke å slippe, måtte de ha holdt på en måte som ikke ble overkjørende. Det lyder vanskelig, og er det nok også. Men det finnes absolutt muligheter.

Det finnes mennesker som er villige til å prøve å finne den balansen som er riktig. Ikke “slippe” og ikke “presse”. Å holde. Å være de trygge rammene man trenger når man tidvis eller situasjonsvis ikke klarer være sine egne rammer. Det finnes slike hjelpere, og det er fullt mulig for resten å lære hvordan bli tryggere rammer rundt folk som sliter. Uten at det går på bekostning av det med rett og plikt til å ta ansvaret for seg sjøl og sitt eget liv.