Replikk til Jannecke

Av Solveig Gåshopen

Det er så jækla BRA fortalt og forklart Jannecke. JEG har likevel en del på hjertet, som tilsvar til deg. Mine tanker rundt noe av det du sier. Mest er jeg positiv men jeg er også litt betenkt når du hevder at det er bedre for den helhetlige mentale helsen å være i jobb selv om en sliter med angst/panikkangst. Ja kanskje, men det er ikke riktig fullt så enkelt likevel. Jeg velger derfor å kommentere på det du har sagt, ved å bruke meg selv som eksempel.

Aller først: takk for at du står på for å gi denne veldig veldig strevsomme tilstanden eller sykdommen, et ansikt utad. Det er så sant som du sier. Det er IKKE bare å tenke på noe annet NÅR angstanfall/panikkangst oppstår… DA har man jo allerede i forkant prøvd ALT (alle triks i boka) for å hindre at anfallet skal oppstå. Det er heller ikke “bare å ta seg sammen”. DET har man jo også prøvd i det lengste FØR anfallet slo til. Man sier jo ikke til en som er allergisk mot nøtter at h*n må slutte med det!?! .. DET skjønner vi jo alle at ikke er mulig. Det er ikke viljestyrt. Panikkangst og angst er jo i stor grad også ikke-viljestyrt, vil jeg påstå.

Så det er sååå bra at du velger å fortelle åpent om hva angst er for DEG og hvordan dine anfall fortoner seg. Det er dessverre ikke en fast oppskrift på dette med angst og hvordan anfallene opptrer, selv om symptomene i forkant av et anfall kan være veldig like for mange av oss. Mine panikkanfall / angstanfall fortoner seg oftest høylydt og med strigråt. Jeg blir høylytt fordi jeg er redd (for hva er så forskjellig), og sint fordi jeg ikke klarte å hindre anfallet. Så gråter jeg fordi jeg blir lei meg. For igjen å ha mistet kontrollen.

Noe som burde vært mulig NÅR angstanfallet oppstår, er om den/de som er vitne til dette, i stedet for å komme med formaninger og negative reaksjoner, kan vise litt omtanke og forståelse. Det krever selvsagt at mennesket kjenner tilstanden til h*n som får panikk/angstanfall. Og, at det har blitt informert om/gjort kjent på forhånd. Nettopp sånn som du har valgt å gjøre, Jannecke. Men DET krever mot. Det krever at en våger å gjøre seg sårbar. Ikke alle våger dette. Uansett, mennesker trenger å vite for å lære, og videre å kunne bidra og hjelpe.

JEG HAR vært åpen med min nærmeste familie og venner,, og på arenaer der jeg følte det var viktig å informere om min angst (den kan skremme vettet av folk som ikke vet..). Likevel tror jeg ikke det er så lett for utenforstående å kunne forholde seg rolig og/eller vise forståelse alltid, uten selv å ha kjent på hva det vil si å få angst/panikkanfall. Eller du er helsepersonell som har erfaring med angst.

Så igjen må jeg takke for at du bruker muligheten ved at du er en offentlig kjent person som jobber innen media, til åpent å fortelle om DEG. Det er modig og det skal du ha all honnør for. Men å komme ytringer (JEG oppfattet disse som at gjaldt for alle som sliter med angst) om at det å jobbe hjelper. Det er bedre for den mentale helsen, det er nok mer svart/hvitt tenking enn reelt. Det er dessverre ikke en reelle virkeligheten/mulighet for alle, å jobbe. Men DET betyr ikke at vi ikke ønsker at vi kunne vært i jobb!

Du sier også at lediggang kan være roten til mye vondt. Det er vel også en sannhet med modifikasjoner, da ingen mennesker er like. Noen ganger er faktisk det å være i jobb mye verre. Det er ikke alle som har en inkluderende og forståelsesfull sjef og kolleger, og heller ikke en jobb hvor det er «rom» for både to og tre «time-outer» når angstanfallene melder seg. Hva som passer for meg kan være helt feil for en annen person, selv om vi har tilsynelatende nokså like plager/symptomer/sykdommer. Det er også en viktig faktor å tenke over HVA og HVORFOR panikkangst/angst oppstår. DET er nemlig veldig ulikt fra person til person. For meg er det å måtte prestere for andre (og meg selv inn i mellom), å ha en tidsfrist å forholde meg til og klokkeslett, noe av det som trigger anfallene. Fremmede mennesker som trår for nært innpå min “sone” og som ikke respekterer når jeg forsøker å verne om denne, gjør at panikkangsten kommer. Hvor lang tid det tar før anfallet utløses, kan være alt fra et nanosekund til timer.

Før jeg ble syk, før angsten fikk overtaket, var jeg i jobb. Og jeg likte å jobbe og møte mennesker. Jeg var utadvent og glad og et veldig JA- og PÅ-menneske. Jeg hadde venner og sosial status, og følte at livet var veldig greit. Det er en stor sorg å ha mistet denne delen av livet, denne delen av et sosialt nettverk. Det har tatt meg mange år å våge meg ut alene, på kafè og på butikken. MEN å kaste meg inn i “løvens hule” som det å være i jobb vil bli for meg, er jeg IKKE klar for.

Det er jo ikke heller så enkelt som at det bare er å finne seg en jobb. Viktige faktorer å tenke på er bl.a. HVOR du jobber. HVEM du jobber sammen med. Er det plass for HELE mennesket meg der? Et menneske som til tross for mange ressurser og kvaliteter, ikke klarer å kontrollere når panikkangst treffer. Som ikke klarer å la anfallet få sitt rom til å rase, i stillhet. Og, der er kanskje ikke et rom jeg kan få være alene på, når angsten herjer. Et rom der du får tid til å hente deg inn igjen når stormen har stillet. Det er også slik at en sjeldent kan forutsi hvor ofte og hvor lenge i løpet av en dag/arbeidsuke, anfallene vil komme. Kan ditt arbeidssted, din sjef tillate at du er fraværende til ikke-avtalt tid? Ofte. Og, HAR du en jobb der du «bare kan løpe» og gjemme deg når du kjenner at angsten bygger seg opp? Og, i hvilken tilstand ER DU etter at anfallet har gitt seg? For meg fortoner det seg slik at kroppen blir totalt utladet, musklene er stramme og hodepinen kommer. Jeg har et stort behov for å legge meg ned og sove. Ikke minst trenger jeg tid til å fordøye nok et nederlag fordi angsten fikk overtaket og jeg som et voksent og fornuftig menneske, mister hemninger og kontroll.

For meg ble årene i Nav sitt system en ny trigger for angsten. Jeg klarte ikke å ta meg sammen fort nok, eller bli frisk nok til å komme tilbake i jobb innen fristen gikk ut. Jeg ble sagt opp. Nav ble neste post på en strevsom og lang vei inn i et mørke av sorg og maktesløshet, og år i et rent helvete! Regelryttere som krever sitt for at du skal få “lønn”. Du må bevise at du fortjener å være her, på arbeidsavklaringspenger. I det hele MÅ du gjøre som du blir bedt om for å få din «lønn». Du utsettes for ulike tiltak, og prøver og feiler. Du ble jo ikke syk og sagt opp fra jobben for så å bli kjempefrisk for å takle utprøving gjennom Nav! Det går som det går, du tryner. Igjen. Lang historie kort, det ble til slutt til at jeg ble erklært ikke-arbeidfør, altså arbeidsufør. Uføretrygdet. Fordi jeg faktisk med min type angst/panikkangst, blir syk av å være i jobb. Blir syk av å måtte prestere og tilfredsstille de krav som en arbeidsgiver faktisk har til deg som arbeidstaker.

Derfor, på grunn av min “lediggang” har jeg nå fått livsgnisten mer og mer tilbake. Jeg har fått tid til å puste og angstanfallene er færre enn på mange år. Dessuten, jeg ER i jobb jeg. Selvstendig næringsdrivende i eget liv, 24/7. Dårlig lønn (66% av ei allerede lav lønn) med skattetrekk som ordinær arbeidstaker (32%) ingen overtids- eller risikotillegg, MEN jeg lever da. Og, det er sånn det MÅ være i mitt liv. I alle fall veldig lenge ennå. Så klart har jeg en drøm om å kunne bli så frisk at jeg kan jobbe, i alle fall litt. Men enn så lenge har jeg en jobb å gjøre med MEG, med å finne en balansegang i hverdagens mas og kjas. Lære å leve med min nye livssituasjon.

I mitt tilfelle er roten til alt vondt å skulle ha blitt tvunget ut i ordinært arbeid igjen. Før jeg er klar! Før jeg har lyktes med å finne et støtteapparat som kan jobbe på mine premisser, for MEG og med de utfordringer jeg har. Pr i dag har jeg ikke lyktes med å få plass/innpass hos en slik behandler, i alle fall ikke en/noen jeg har råd til å benytte meg av. Derfor er det jeg kan påstå å være selvstendig næringsdrivende i eget liv. Jeg ER nemlig det. Jeg leser bøker og søker/googler som den hverdagshelten jeg er. I eget liv. MIN hjelp til selvhjelp (du er nemlig ganske usynlig ellers i støtteapparatet når du har blitt ufør. DA er Nav ferdig med deg. Og like bra det sier jeg). Jeg går mine viktige turer så ofte psyken tillater det, og forsøker å trene litt. Så er det som det sies at “den som ikke har natta ro, har ikke dagen god”. For meg kan det derfor bli mange av de ikke-gode dagene. DA er det ikke mye energi til å skulle dra på jobb der du møter på flere krav og frister enn dem du allerede har satt for deg selv!

Da er jeg tilbake til der jeg sier at livet er ikke riktig så svart/hvitt .. Det er så mange flere nyanser å ta hensyn til. For mange av oss som sliter psykisk, med panikkangst og annen form for angst, er det derfor IKKE “bare” eller “bedre” å være i jobb. Uansett hvor mye vi skulle ønsket å kunne det, få være en del av et fellesskap. Det kan bli nokså ensomt i ens egne lille “sfære”, men det er tross alt både tryggere, roligere og bedre for den mentale helsa.

Men drømmene kan INGEN ta fra oss, og i drømmer er det håp. Masse håp. Bare ikke døm og tro dere vet hva som er best for oss, for det kan dere aldri vite. Det er kun den som har hatt skoen på, stått og gått i den, som vet hvor skoen trykker!

Takk for meg og riktig flott sommer til deg Jannicke og alle dere flotte mennesker der ute. Dere ER gode nok uansett.