Psykotime på skolens ukeplan

Av Anlov P. Mathiesen

400 000 barn i Norge lever med foreldre med psykisk lidelse. Det er greit nok, for de fleste barn er tilpasningsdyktige og klarer seg fint. 100 000 av dem lever med foreldre med en alvorlig lidelse, og 65 000 av dem med foreldre som mottar behandling. Fortsatt greit nok, for også blant disse barna klarer de fleste seg noenlunde. Dette er tross alt bare tall.

Men så til tallene som sier noe direkte om barna selv. En fjerdedel av barn og unges psykiske lidelser henger sammen med foreldrenes lidelser. Da er det ikke lenger bare tall. Da er det noe vi kan gjøre noe med. For hver eneste tapte barndom er en sosialpolitisk katastrofe, og om det er noe mer vi kunne gjort, så skulle vi gjort det. I barnepolitikk finnes ingen unnskyldninger.

Obligatorisk fag. Alt kan selvsagt ikke løses gjennom politikk. Det finnes ikke tiltak som kan forhindre tilfeldigheter. Og man kan ikke vedta friskhet. Livet er fullt av grusomme hendelser som ingen kan forutsi eller på noe vis gjøre noe med. Buddhistene har rett i at livet består av lidelser, i det minste i en vesentlig grad. Men å ikke kaste alt man har inn i kampen for barna, er en usigelig forsømmelse.

For det finnes mange virkemidler, blant annet forebygging og åpenhet. Selvsagt finnes det flere veier til målet. Men en av veiene handler om å skape større åpenhet om psykiske lidelser. Om å senke terskelen for hva det er mulig å prate om, for hva det er mulig å oppleve uten å drukne i skam. Et virkemiddel vi må vurdere, er å innføre psykisk helse som felles, obligatorisk fag i barne- og ungdomsskolen. Det er lett å se for seg hva dette kan bidra med.

Vi trenger ikke utredninger for å forstå at det kan ha en drastisk effekt på hva som er lov å snakke om. Om vi har én time, hver eneste uke, hvert eneste år gjennom hele skolegangen der vi snakker om depresjon, sorg, glede og hat. Der vi diskuterer angst, nerver, seier og tap. Der vi snakker om mobbing. Og der vi snakker om at mange foreldre har det vanskelig. Det er nesten underlig at vi ikke allerede har et slikt fag. Faget skal ikke ha karakterer, men det kan skape samhold. Det kan ha et spenstig navn, som hodefaget, psykotimen eller hva enn som måtte funke uten å dysse de unge i søvn.

Resultatfokus. Jeg er usikker på om utdanningsminister Røe Isaksen er interessert i en slik tenkning. Det vil stjele tid fra prestasjonsskolens resultatfokus. Men bare tilsynelatende. For i et større perspektiv er det nettopp slike innovative fag som kan bringe skolen videre. Som kan skape noe nytt i den stadige vektleggingen av statiske og målbare resultater. Det finnes målinger som er viktigere enn PISA og nasjonale prøver, og det finnes kvaliteter som er mye viktigere enn gode karakterer. Skolen kan bidra til å gjøre barndommen bedre for de barna som har det litt vanskeligere enn andre.

Et omfattende europeisk skoleopplegg (School-based suicide prevention programme, publisert i The Lancet) viser tydelig at bevisstgjøring hos unge kan forebygge selvmord. Elevene lærte blant annet om angst, depresjoner og selvmordstanker. Studien, som inkluderte mer enn 11 000 unge fra ti land, konkluderer med at man kan forhindre ett selvmord per 167 elever som deltar. Det er gode resultater. Denne tankegangen bør vi ta enda et skritt videre ved å innføre en ukentlig time der vi tar opp vanskelige emner.

Et slikt fag vil bli et viktig verktøy i kampen mot mobbing. Det vil også i stor grad utvikle lærere og foreldre. Det vil utfordre vår alles åpenhet knyttet til sinnet og følelsene. Kort sagt: Nytten av et slikt fag behøver man ikke doktorgrad for å begripe. Dette er veien å gå, spørsmålet er bare om nåværende regjering ønsker å innkassere seieren selv eller gi den til sine etterkommere.

Teksten er hentet fra skribentens faste spalte i Tidsskriftet Sykepleien.

Anlov P. Mathiesen er informasjonsleder og politisk rådgiver i Mental Helse.