Psykisk helse i skolen
Skolen trenger mye mer enn enn bare et eget fag om psykisk helse.
Av Helge Frøyland
«Jeg reiste meg og fulgte flokken ut av klasserommet, slik at jeg ikke skulle fange deres oppmerksomhet ved å bli sittende i ro. Som en rype som enda ikke har fått snøens hvite farge, flakset jeg forsiktig og seilte lydløst ut av klasserommet, nedover trappehuset og ut den gamle tredøren.
Vel ute lurte jeg på om jeg skulle slenge en tur til butikken, selv om det ikke var lov, eller gå en tur på toalett. Jeg gikk mot toalett, men i siste liten svingte jeg brått, for å slå inn vingene og hvile på baksiden av skolen.
Da jeg rundet hjørnet stod en gjeng fra klassen der. Kledd som om de hørte sammen. Jeg ble oppdaget der jeg alene var i ferd med å snu, vekk fra dem. Bevegelsene mine stoppet opp da det ble spurt fra gjengen om hva jeg syntes om timen. Jeg stirret opp i treet, der satt en spurv på en grein. Bra sa jeg til spurven.
- Psykisk helse er viktig. Bra de har innført det som eget fag.
Det ble stille. Et raskt blikk fortalte meg at gjengen fulgte med på meg. Som om det var mitt utspill nå. Kunne jeg gå, måtte jeg si noe.
- Når man er deprimert så søker man seg vekk fra folk, sa gjengen. Og etter en lang stillhet og en bevegelse mot meg, fortsatte gjengen. – Du skal vel ikke gå vekk fra oss Johan, lenge til neste time begynner.
Vingene mine ble holdt nede av et usynlig nett. Det var ikke mulig å fly. Langt vekke hørte jeg noen som lo.
- Ut fra ungdomsstatistikken så skal det være omtrent fem deprimerte i klassen vår. Noen av dem til og med selvmordstanker. Triste saker Johan. Noe du kjenner deg igjen i eller? Det er viktig å uttrykke hvordan man har det!
Latteren trigget at omgivelsene ble maleriske og tiden forsvant, vi entret en annen dimensjon, hvor det fysiske opphørte og det svarte hull slettet alt.
Gradvis oppdaget jeg at jeg sto der helt alene, og summingen i hodet, var en fortsettelse av skoleklokken som hadde sluttet å ringe for lenge siden.
Alle la merke til at jeg snek meg inn i klasserommet, for lærere spurte meg hva det siste han sa før vi tok friminutt. – Jeg sa at dere skulle være på plass med en gang etter friminutt, for vi skulle ha en siste repetisjon og jeg hadde viktige tips til dere. Det blir en anmerkning på deg Johan. Nå bruker jeg tid på å kjefte på deg også, i stedet for å bruk tiden på eksamen i matte. Nå er det slutt på kosefaget psykisk helse og fullt fokus på de viktige fagene. Se på meg når jeg prater til deg Johan.»
Hvorfor denne lille historien om Johan, gjengen, klassen og læreren?
Det var for å vise at bare det å innføre et fag om psykisk helse kan være bortkastet. Skolen trenger noe mye mer enn det. Det er å individualisere noe som i større grad er et systemisk problem. I tillegg ville jeg vise hvordan det å inneha kunnskap trenger ikke endre noe som helst, gjengen brukte det til å tråkke på Johan. Kunnskap er gjerne definert som harde fakta, en intellektuell prosess. Mens det er det motsatte skolen trenger i dag. Den trenger økt trivsel, lære gjennom å erfare, fokus på hva som skjer i relasjon og oppmerksomhet på egen kropp. De voksne har et stort ansvar om å være oppmerksomme tilstede, klar over egne prosesser, og se og støtte barnene/ungdommen. Et samfunn/skole hvor elevenes prestasjoner blir et mål på rektor, lærer, foreldre sin vellykkethet, gjør barn til objekter, og skaper et kaldt samfunn. Som medfører dårligere psykisk helse blant ungdom.
Bare det å ha en minister ansvarlig for skole, som har tittelen kunnskapsminister viser hva regjeringen fokuserer på. Kunne Trivselsminister vært et alternativt navn. Når trivsel, tilhørighet er de viktigste forutsetningene for læring og utvikling, og dagens politikere hopper rett til kunnskapen, så havner man feil ut. Så når statistikken viser at psykisk helse er dårlig blant elever så sier selvfølgelig Kunnskapsministeren at «skolen må gi systematisk kunnskap om psykisk helse til elevene». Stakkars elever, pøs på med mer av det samme.
La oss ta utgangspunkt i historien over og se på om det kan finnes et alternativt fokus. Hva hvis læreren i historien over hadde opplevd dagen før å få kjeft av noen foreldre, fordi ungdommen deres fikk så dårlig karakter i matte. Eller at rektor var oppgitt over matte-lærerne fordi skolen falt på Pisa statistikken. Eller at læreren visste at hans karakter snitt i matte var dårlige enn de andre lærerne på skolen. Tenk hvis lærere hadde startet timen, med å si; – Nå nærmer det seg eksamen i matte. Vi har denne siste repetisjonstimen før eksamen. Hvis jeg skal være ærlig. Så kjenner jeg at jeg er stressa. Hvordan er det med dere? Vi hadde jo psykisk helse fag i forrige time. La oss bruke par minutter på å samle oss. Så bra du kom Johan. Nå prater vi om stress før eksamen. Lukk øyene og kjenn kroppen. Gå fra kroppsdel til kroppsdel og kjenn etter. Sitter det noen spenninger. Så er det ok. Fokuser på pust. En annen ting, hvis dere spør voksne om hva de husker som viktig i livet, og om det var eksamen i matte på ungdomskolen som avgjorde resten av livet ditt. Tror jeg de vil le, den var ikke viktig. Slapp og gjør så godt du kan.
Når timen var over, tok læreren Johan til side og spurte om han hadde tid et øyeblikk. Når de andre var elevene var gått, lukket læreren døra, og sa at han la merke til Johan da han kom for sent til timen. – Du trenger ikke si noe hvis du ikke vil. Jeg ble bare veldig opptatt av deg Johan, sa læreren.
Det var et litt overordnet fokus på systemet og psykisk helse. Men hva hvis vi løfter blikket enda mer. Ifølge kunnskapsløfte er skolens overordnede mål å hjelpe barn og unge til å håndtere livene sine. På tross av at dette står i første setning i den generelle delen av Kunnskapsløftet, er dette noe som forsvinner i de detaljerte fagplanene som fokuserer på målbar kunnskap. Så en skoleminister som i stedet fokuserte på trivsel enn kunnskap, ville være en mye viktigere endring, enn å definere psykisk helse som et fag og individualisere ansvar til elev. Tenk hvis man hadde en PISA undersøkelse som viset trivselen til barna på skolen. Ville du da sendt elevene dine til en ungdomsskole hvor 30% av elevene sa at de var utslitte, deprimerte når de gikk ut av ungdomskolen eller en skole hvor alle sa de trivdes.
Så kunnskap uten at det finnes knyttbar erfaring, kunnskap hvor det ikke finnes tilstedeværelse, interesse eller engasjement blir flyktig og meningsløs. Derimot når kunnskap blir formidlet med fokus på trygge relasjoner, så kan engasjement og interesse blomstre, og det blir ikke lenger prestasjon som skal måles, men erfart læring som kan vokse videre.
Så helt til slutt vil jeg bare si, hvis du er ungdomsskole elev som Johan. Du trives ikke på skolen. Da er det ikke noe feil med deg. Det er systemet som er feil. Og i gestaltterapi er vi opptatt av at alle gjør så godt de kan. Og at mening og utvikling ligger i nære relasjoner. Når man kun får vurderende blikk, blir man et objekt. Og da kan livet føles meningsløs.
Tenk på at du har masse ressurser, systemet rundt deg er bare feil som ikke ser det. Og når du slipper ut av kunnskapsministerens klør, skal du vite at det finnes relasjoner der ute, hvor du kan vise deg som du er, få støtte og utvikle deg.
Lag gjerne en tegning av kunnskapsministeren med klør. Eller en annen autoritet i ditt liv. Overdimensjoner. Eller en tegning hvor du PISA på kunnskapsministeren. (Ha ha, Er det lov, å være kritisk til en autoritet?). Og så etterpå kan du le av tegningen, ødelegge den. Og si høyt at du nekter å tilfredsstille deres krav. Du har et eget liv du skal leve.
Referanser:
- https://utdanningsforskning.no/artikler/psykiske-helseplager-fortsetter-a-oke-blant-ungdom/
- https://aandihverdagen.vaekstcenteret.dk/oversigt/helle-jensen/