Politikk, debatt, psykiatri og bevæpning av politiet og sånn
Pål Grøndahl: Gang på gang har det vært påvist at psykisk ustabile mennesker ikke representerer noen stor risiko for andre. Det er tvert om.
Av Pål Grøndahl
Jeg er ikke så veldig opptatt av Fjesboka. Det er bare en sjelden gang kjenner jeg behov for legge ut innlegg og «si hva jeg tenker på» som FB stadig spør om. Jeg stusser ofte over folks behov for å legge ut glorifiserte bilder av seg selv, gi lykkebeskrivelser og legge ut bilder av maten de skal spise. Men det er helt grei og uskyldig sosial samhandling. Samtidig tror jeg at jeg vanligvis er et rolig menneske. Jeg forholder meg stort sett helt avslappet til politiske debatter, selv om jeg noen ganger er fullstendig uenig enkelte politikeres utsagn. Men jeg hisser meg sjelden opp der jeg sitter i min trygge sofakrok.
Men på kvelden torsdag 15. oktober hisset jeg meg opp. Da fulgte jeg med på «Debatten» som drøftet bevæpning av politiet. Det tok først litt tid før jeg faktisk skjønte hva enkelte hadde fått seg til å si, og da reagerte jeg. Det jeg hørte var følgende uttalelse: «Det er ikke bankranere som er norsk politis hverdag. Det er jo i veldig stor grad psykisk syke mennesker som er ordentlig ustabile og vi har altfor mange triste eksempler på veldig syke mennesker som har gått til angrep på andre helt uten forvarsel. Og det er jo i de tilfellene hvor tid er lik liv. Og det en helt dramatisk forskjell på å ha et våpen på seg, med seg, og det å ha det rundt hjørnet.»
Etter den friske debatten som fulgte gikk jeg sporenstreks til tastaturet og skrev inn følgende på Fjesboka, eller Facebook som mange kaller det: «På debatten i kveld hevdet en eller annen kvinnelig høyrepolitiker at et argument for å ha et fortsatt bevæpnet politi var at de måtte være i stand til å håndtere “farlige psykisk syke personer”. Herre. For det første har politiet klart det i så lenge jeg har vært i år på jordkloden uten bevæpning, for det annet er det rimelig stigmatiserende overfor en utsatt gruppe som psykisk ustabile å hevde at de er så utrolig farlige at de kun bør håndteres med våpen. For det tredje hvor er empirien? Altså kunnskapen som tilsier at det blir bedre for noen part at politiet er bevæpnet når de skal håndtere personer som er psykisk ustabile? Knurr.»
Responsen på innlegget var umiddelbar. Det haglet inn med både «likes» og deling av lenker og støttekommentarer. Riktignok har jeg lagt ut innlegg tidligere, men jeg har aldri vært i nærheten av å motta slik støtte. Samtidig kunne mitt innlegg misforstås dithen at jeg hadde en negativ holdning mot kvinnelige politikere generelt og høyrepolitikere spesielt. Det har jeg ikke. Den noe unyanserte kommentaren var mest for å fortelle hvilken politiker som sa hva i og med at jeg ikke festet meg med hennes navn. Jeg aner ikke noe om hennes kompetanse som politiker. Men i den saken fremmet hun et syn som var temmelig merkelig, og det ga jeg fritt uttrykk for.
Litt senere fikk jeg vite hvem politikeren var. Det viste seg å være Maren Malthe-Sørenssen, Høyres fraksjonsleder for byutvikling i Oslo bystyre. Hun er også leder av Oslo Høyres kvinneforum og har tidligere uttalt seg sterkt i favør av generell bevæpning av politiet, bl.a. i Minerva 27. november, 2014. Etter «Debatten» tenkte jeg resignert at hun burde vært møtt med en serie motargumenter og jeg kom i farten på følgende:
I den norske debatten om politiet bør være bevæpnet, har det ikke en gang Politiets fellesforbund (som er veldig tilhengere av bevæpning) argument for at politiet trenger bevæpning på grunn av et fåtall såkalt «psykisk syke mennesker». Gang på gang har det vært påvist at psykisk ustabile mennesker ikke representerer noen stor risiko for andre. Det er tvert om. Personer med alvorlige psykiske lidelser er heller mer utsatt for vold enn de utsetter andre for vold. Det er statistisk mer sannsynlig å bli kjørt ned i et fotgjengerfelt enn å bli slått ned av en psykisk ustabil person.
Sørenssen synes å tro at det å møte noen polititjenestemann med pistol vil lede til at psykisk ustabile blir rolige og medgjørlige. Det er god grunn til å tro at det er omvendt. Synet av pistol kan heller gjøre folk utrygge og redde. Hvis man er redd nok kan enkelte bli desperate, og da synker terskelen for å ty til vold. Frykt avler frykt. Og det ønsker vel ingen.
Det kan bli en sovepute for noen polititjenestemann å tro at de kan løse en situasjon med å vifte med en pistol overfor et menneske som føler seg redd og truet. Heldigvis tror jeg at de færreste tjenestemenn er så korttenkte at de vil true med våpen som første og beste løsning når de står overfor en person i klar ubalanse. Men når muligheten finnes der øker sannsynligheten for at det kan skje.
Det er bra at politikere har meninger og våger å gå i mot strømmen i noen saker. Det kan ellers lett oppstå den reneste majoritetseufori, altså at flertallet hyller sin egen enighet og fordømmer eller ignorerer motargumenter. Men likevel hisser jeg meg opp når personer, som har hyppig tilgang til mikrofonstativene i radio og tv og spaltemeterne i avisene, sprer uriktige påstander. Når slik kunnskapsløshet får fritt spillerom i media risikerer vi nok en gang å bygge opp fordommer som i sin tur medfører stigmatisering av en stor gruppe sårbare mennesker. Det er usigelig leit. Sukk.
Pål Grøndahl er rettspsykolog og forsker. Psykologspesialist ved Kompetansesenter for rettspsykiatri (SIFER) ved Oslo Universitetssykehus.