PILLE-PSYKIATRIEN

Av Gunn Helen Kristiansen

Jeg tror at dersom pasienter føler at medisinene hjelper, da har det kanskje gått for langt og at han eller hun burde fått et tilbud mye før. Piller løser ingen problemer. Medisiner kan bare fjerne symptomer, smerte og ubehag. For en gruppe pasienter kan medisiner allikevel oppleves som en god krykke å støtte seg på et stykke på veien til bedring. Det skyldes kanskje litt placebo og ganske mye smertelindring. Generelt sett viser det seg at pille psykiatrien passiviserer og har ganske mange alvorlige fysiske og psykiske bivirkninger. 

De av pasientene som hadde stort symptomtrykk med mye angst og smerte før de fikk en diagnose eller en innleggelse, er trolig blant dem som er mest fornøyd med medisiner, men av og til kan det være slik at pasienter virker fornøyd med medisinene fordi alternativet er så mye verre. Jeg er en slik pasient og jeg vet at en brå seponering kan føre til et tilbakefall med akutt innleggelse på tvangsparagraf med ny opptrapping av medisiner. Gjerne flere slag piller i nye kombinasjoner. Dette vil oppleves mye verre for meg, derfor er jeg ”fornøyd” med de pillene jeg velger å ta frivillig hjemme hos meg selv. Jeg tar pillene til tross for at jeg ikke tror på dem. 

Min utfordring til psykisk helsevern går stort sett ut på at jeg mener innsatsen bør settes inn på et tidligere tidspunkt og da helst uten øking av medisiner de to-tre første dagene. Dette mener jeg særlig gjelder for pasienter med en psykoselidelse. Grunnen til at jeg mener det er basert på egen erfaring. For noen virker den antipsykotiske medisinen mot sin hensikt. Den blir som å kaste bensin på bålet. Jeg mener selvfølgelig ikke å nekte mine medpasienter ”livsviktig medisin”. Min målsetting er å opplyse om at den samme medisinen kan ha livsfarlig effekt for andre. Det er ikke bare de fysiske konsekvensene som kan medføre livsfare, men også der pasienter opplever en avmaktssituasjon og blir fratatt alt håp om å bli friske igjen. Dette kan føre til selvdrap.

Gruppen alvorlige psykiske lidelser kan deles inn i tre; de som er fornøyd med den medikamentelle behandlingen, de som ikke er fornøyd og de som ikke vet hva de skal mene. De som ikke er fornøyd og de som ikke vet, får medisiner allikevel fordi den første gruppen er fornøyd og fordi ”forskning viser” at pasientene blir bedre av å ta medisiner. Denne ”forskningen” er jeg svært kritisk til. Jeg mener det er etisk uforsvarlig å gi medisin med potensiell livsfarlig effekt til alle sammen, med begrunnelse i at noen er fornøyd. Særlig siden ingen har tatt seg bryet med å undersøke hvor mange som er fornøyd, hvor mange som tar skade og hvor mange som ikke vet. Dette er ”vitenskap” eller mangel på sådan, som ikke hører hjemme i en opplyst og sivilisert verden. I tillegg mener jeg det er feil å tro at psykiske reaksjoner er sykdom som skal behandles ut fra det samme kunnskapsgrunnlaget som gjelder ellers i somatikken. Dette gir ikke mening for en som har kjent på psykiske utfordringer i sjela si sjøl. 

De alvorligste psykiske lidelsene regnes for å være psykoselidelsene. Psykosen er et fenomen som pasientene kan gli inn og ut av. Det er flere som mener at psykosen er en oppvåkning eller et varsel om at alt ikke står helt bra til i den moderne kulturen. En psykose kan også være en reaksjon på fortrengte traumer, en skadet relasjon eller andre ytre psykososiale påkjenninger. Psykiske reaksjoner kan ikke arves. Det er bare måten det reageres på som er arvelig. De fleste psykoser har potensiale til å gå over av seg selv og jeg frykter at denne selvrestaurerende egenskapen vil gå tapt ved unødvendig bruk av antipsykotiske medisiner.

Psykosen beskrives mange steder som en forvirringstilstand og i de fleste tilfellene vil ikke de psykoseutsatte kvalifisere til en innleggelse i spesialisthelsetjenesten før symptomtrykket har bygget seg  tilstrekkelig opp. Siden en forvirringstilstand stort sett er det samme som å ha mistet sin samtykke kompetanse blir disse pasientene til slutt svært ofte tvangsinnlagt og tvangsmedisinert. Dette betrakter jeg som en gorgisk knute. Et ønske om å få et medisinfritt behandlingsalternativ i akutt fase, kan bli svært problematisk for den gruppen som ønsker det mest og som etter min mening har mest å tjene på det.

Jeg tror ikke psyken kan repareres med medisiner. En utenforstående ”spesialist” bør derfor ikke gi seg i kast med å korrigere folks tanker og følelser med kjemikalier. Særlig ikke mot pasientens vilje. Tvangsmedisinering er uetisk og bør for enhver pris unngås. Følelsene våre er opprinnelig helt normale, men når pille psykiatrien har fått anledning til å manipulere med dem, vil følelsene etter to-tre psykotiske episoder ikke gi noen mening lenger. I journalen kan det stå at de påfølgende psykosene ikke hadde noen utløsende årsak. For meg er det helt innlysende at de påfølgende psykosene da var medisin indisert. Jeg er sikker på at medisiner konserverer lidelsen, slik at psykosene fortsetter å dukke opp nå og da. Jeg ser på antipsykotisk vedlikeholds medisin på samme måte som å skylle male pensler i ett vannglass. Først litt rød farge, så litt blått, grønt og gult. Hvilken farge har vannet fått da? Brungrumset. Ingen ser lenger hva som var årsaken til det opprinnelige problemet og senere psykotiske episoder kan dukke opp når som helst uten å gi mening. 

Jeg tror at medisinfri førstegangsbehandling kan gi god prognose for tilfriskning. De mystiske psykiske symptomene kan være underbevissthetens forsøk på å påkalle oppmerksomheten til en omsorgsfull og empatisk person. Slik var behandlingen i gamle dager. Det finnes mange dyktige helsefagarbeidere, men de kommer dessverre litt i skyggen av ” pille-spesialistene”. Min aller største frykt er ikke det at vi står ovenfor en psykiatrisk epidemi. Jeg tror heller vi står ovenfor en systematisk feiltolking av helt normale psykiske reaksjoner. Konsekvensen er at ingen blir friske. En fortvilet dame sa følgende til meg; ”Kan de virkelig kalle det behandling når målet ikke er at vi skal bli friske, men at behandlingen består i å overtale oss til å ta vedlikeholds medisiner livet ut?”