Overse demonene

Av Hilsen Leif-Arne Krististiansen

Alle har vi vårt – og våre demoner. Noen av oss er flinkere til å be demonene stikke dit pepperen gror, mens andre trenger litt tid. Det viktigste er ikke tiden, men at man faktisk nøkker tak i disse demonene til slutt.

For en tid tilbake tok jeg et kurs med Pema Chödrön. Det het ”The Heart of the Matter” og tok utgangspunkt i tekstene til Tokmé Zongpo, kalt ”Thirty-Seven Practices of a Bodhisattva”. Vi gikk gjennom alle versene, men skulle velge oss ett vers å lære utenat. 

Jeg valgte følgende:

”If you don´t go into your own confusion,

you may be just a materialist in a practitioner´s cloting.

Constantly go into your own confusion,

and put an end to it – this is the practice of the bodhisattva.”

Lite ante jeg om hvor til de grader aktuelt dette verset skulle bli for meg noen måneder senere. Jeg har tidligere skrevet om panikkangsten og hvordan livet stoppet opp på tur på sommerferie i fjor. Med fullastet bil stoppet ferien brått i Lilleputthammer barnepark.

Den gang, for snart 11 måneder siden, noterte jeg følgende i dagboka:

Du ser at sinnets høst kommer,

Forsøker fortvilet å snu og løpe mot sommer.

Men kulda, mørket og forråtnelsen lurer stadig.

Fatt mot og si “la det bare komme.”

Etter vinter kommer alltid en ny vår.

I dag sitter jeg igjen mitt i Lilleputthammer og skriver dette. Samme park, samme hotell og samme familie. Forskjellen? Snart ett år med sykemelding og ro, en supertdyktig terapeut som også vet å stille de vanskelige spørsmålene, og en hel masse aksept. Og i dag har jeg sagt «fuck off» til et par av de demonene som gjerne ville være med på ferie i fjor.

Det har ikke vært enkle måneder. Ikke i nærheten av morsomme en gang. For meg har det vært til stor hjelp å høre andre fortelle om lignende opplevelser – å vite at man ikke er alene eller i en helt unik situasjon. Det er stadig flere som får seg en skikkelig psykisk trøkk. Det er slett ikke bra, men akk så menneskelig.

Denne bloggen har blitt et resultat av det som skjedde i fjor. Jeg har ønsket å dele, men også være en stemme for det å tørre å gå inn i seg selv – derav navnet “Innover” på bloggen. I dag leste jeg et intervju som Finn Skårderud har gjort med Marina Abramovic i Aftenposten, der hun blant annet snakker om akkurat dette:

– Jeg vil gi folk seg selv tilbake.

– Som betyr?

– La oss ta kunstprosjektet “The artist is present” på MoMA som et eksempel. Først måtte de av fri vilje stå timer i kø. Så sitter de overfor meg, øye til øye, og det kunne vare i timer. De ser på meg, jeg ser på dem, publikum ser på dem, og de blir også filmet. Da er det vanskelig å flykte. Da må de gå inn i seg selv. Vi mennesker forsøker gjerne å unngå det. Vi liker ikke å gå innover, vi velger heller overflatene og det utvendige.

– I det de vender seg innover, kan de få kontakt med slik som ensomhet og egen ulykke. Min jobb er å bruke møtene for å fremme kontakten med slike følelser – og vise dem at de er til å tåle. Følelser skal ikke gjemmes. De skal leves – om vi skal slutte å gjenta de samme feilene.”

Det er helt riktig som hun sier. Vi mennesker liker ikke å gå innover. Det kan være ubehagelig der inne. Samtidig er det nettopp etter å ha fått meg en skikkelig trøkk at jeg ser den store verdien av alt jeg har gjort før jeg fikk trøkken. At jeg har turt å gå innover tidligere, at jeg har vært interessert og at jeg allerede hadde en verktøykasse som kunne tas i bruk.

Og så vil sikkert noen tenke følgende, fungerer det virkelig å jobbe med seg selv når man likevel risikerer å gå på en smell? Betyr ikke din opplevelse at det ikke fungerer, eller at du ikke har gjort en så god jobb som du tror? Mitt svar er helt klart nei. Jeg er helt overbevist om at min prosess hadde blitt mye tyngre om jeg ikke hadde ei verktøykasse som blant annet har vært fylt med buddhistisk tankegods. Jeg har mange ganger lurt på om all trening, meditasjon og kurs virkelig har hatt noe for seg. Nå kan jeg definitivt besvare bekreftende på det. Og alle kan finne sin vei innover. Du trenger slett ikke velge min.

Så tilbake til demonene. Jeg hørte en gang en tibetansk lama fortelle en historie om noen munker som flyktet fra Tibet til India. På veien møtte de ett eller annet stort dyr, muligens en bjørn. Munkene begynte å springe fra bjørnen, men en av lamaene som var med snudde og sprang rett mot bjørnen. Den ble så forskrekket at den snudde og la på sprang. Av og til må man gå rett mot det du frykter. Historien er ganske banal, men for meg gir den inspirasjon.

I tillegg til at dattera mi skulle få et par hyggelige dager i lekeparken var årets tur til Lilleputthammer en helt bevisst handling for meg. Jeg visste at frykten for at panikkangsten skulle komme tilbake på samme sted som i fjor fortsatt satt i kroppen. Samtidig visste jeg at jeg nå (sannsynligvis) var klar for å ”springe mot bjørnen”. Jeg sier sannsynligvis fordi man aldri kan vite helt sikkert, og det er en usikkerhet man må lære seg å leve med det også.

For meg ble årets opphold i Lilleputthammer en mye mer behagelig opplevelse. Jeg har rett og slett kost meg!

“Constantly go into your own confusion” – for etter vinter kommer det alltid en ny vår.

Leif-Arne Krististiansen har sin egen blogg