Ordenes fortryllende kraft

Av Natalie Isabella Harehjeld

«Actions speaks louder than words» er det noe som heter. Det er jeg helt enig i, ord alene kan bli fattige, likevel har jeg troen på en balanse mellom de to. Det er jo viktig at man mener det man sier. «Say what you mean, mean what you say,» pleier jeg å si. «What are words if you really don´t mean them when you say them(…),» synger Chris Medina. Jeg har vært i relasjoner der det i ord har blitt lovet gull og grønne skoger og kanskje noen små grønne busker, men handlingene trådde egentlig aldri i kraft.

Det motsatte har også hendt, at det har vært masse handlinger, men få ord. Det er ikke slik at handlingene ikke var betydningsfulle, men jeg liker også å høre ord. Faller det helt eller delvis bort, da mangler det noe for meg. For eksempel har jeg vært borti mennesker som mener at man strengt tatt ikke trenger å si «glad i deg» til et menneske noe særlig mer enn en gang, for da vet de det jo etter den ene gangen. Det kan så være, men det betyr vel ikke at man ikke kan si det flere ganger. Ord kan ha en mektig påvirkning. I negativ og positiv forstand, men jeg ønsker å omtale det positive.

Rett før påske mottok jeg følgende melding på facebook av en jeg ikke kjenner: «Du har sikkert hørt dette flere ganger nå, men fy fader for en modig dame du er(…), all ære til deg for din tapperhet! Kjenner deg ikke, men jeg føler meg stolt av deg.» Meldingen fikk jeg i forbindelse med et innlegg jeg hadde skrevet om et opphold på akuttpsykiatri. De ordene betød ekstremt mye for meg. Tenk det, at et menneske som ikke kjenner meg, eller ikke har møtt meg, føler seg stolt av meg. Han anser meg som modig og tapper, det samme som folk som kjenner meg gjør. Da er det vel noe i det, da. Jeg takket og takket igjen. Ordene og komplimentene fra denne ukjente personen hadde en fortryllende kraft. Det å bli anerkjent og bekreftet ved ord, betyr også mye. 

«Hei. Håper du får en fin dag. Glad i deg,» er en melding jeg sendte tidlig en morgen for en del år tilbake til en venn jeg hadde. Det kom ikke noe svar på meldingen sånn umiddelbart, men det var heller ikke derfor jeg skrev den. Jeg ville enkelt og greit uttrykke for vedkommende at jeg håpet dagen ble fin, og at jeg var glad i vedkommende. En helt enkel sms bestående av syv ord, totalt tjueen bokstaver og et punktum, ikke så mye det, men det skulle vise seg at det betød mye. Da det var blitt tidlig kveld, fikk jeg en sms tilbake. «Du aner ikke hvor mye de få ordene betød for meg. I dag hadde jeg en skikkelig mørk dag, en sånn dag der jeg egentlig ikke ville leve mer. Men den meldingen reddet faktisk dagen min, takk.»

Dette er kanskje et veldig ekstremt eksempel, men poenget er: ordene betød noe, ikke bare noe, men mye! Ikke nok med det. For et par dager skrev jeg til en kompis: «Det er noe jeg ikke har sagt på en stund, som jeg føler for å si: Glad i deg». Han svarte: «Waaah…seriøst?! Føler meg mye bedre nå. Takk.» Jeg tror nok ikke at han ble overrasket i seg selv over at jeg er glad i han, for det vet han nok, men for han, hjalp det å høre disse ordene akkurat denne dagen.

Det er et lokalt parfymeri på stedet der jeg bor, som har vært der i all sin tid. Når jeg sier «i all sin tid», så betyr vel egentlig det, så lenge jeg kan huske. Jeg hadde kjøpt hudprodukter, og fikk god service, slik man forventer i en salg og service setting. Til tross for at det er forventet, betyr det ikke at det er selvsagt. Jeg gikk ut av butikken, åpnet pakningene for å lukte på produktene, som jeg alltid gjør. Plutselig stoppet jeg og tenkte: der står de to damene, mer eller mindre hver dag, treffer mennesker, gjør jobben sin, på fortreffelig vis. Jeg snudde, gikk til blomsterbutikken like ved og kjøpte en bukett med roser.

Med blomstene gjemt bak ryggen gikk jeg inn i parfymeriet igjen og ble møtt med to store smil «Hei, hei. Velkommen tilbake. Er det noe du hadde glemt å kjøpe?». Svaret mitt var: «Nei. Men jeg ville gi dere denne buketten å si tusen takk for at dere gjør en fantastisk jobb.» Der sto de, med store øyne og ganske stumme en liten stund før den ene damen sa: «Oi, dette har vi aldri opplevd før. Vi elsker jobben vår, og det er flott at noen ønsker å vise at de setter pris på jobben vi gjør.» 

Jeg handlet en dag på Kiwi Nordstrand og jeg manglet en krone til min store skrekk. Fader tenkte jeg, mens jeg funderte på hvilke varer jeg skulle sette tilbake for å få råd. «Det går bra», sa mannen og tok en krone fra kassen og puttet den i maskinen man legger mynter i. «Tusen hjertelig takk», sa jeg , pakket varene og gikk. Da jeg kom hjem tenkte jeg at det var en særdeles hyggelig gest. Tenk om de skulle gjort slik for alle som mangler en krone, noe som sikkert skjer ofte. Det blir mye penger tilslutt.

To til tre dager senere gikk jeg tilbake til butikken. Jeg gikk frem til kassen og det var samme mannen som ekspederte. I en lommebok som var alt for full, dessverre ikke av penger, klarte jeg å rote frem en krone som jeg rakte frem og sa: «Jeg kommer bare for å levere tilbake den kronen butikken lånte meg, tusen takk.» Han så på meg med hevede øyenbryn og store øyne mens han kom med et lavmælt «oi». Han hadde ikke forventet at jeg kom tilbake med en krone.

Jeg har i en lang periode hatt helt kort hår, av eget valg, men nå har jeg skulderlangt hår. «Så utrolig flott du er på håret», har jeg fått høre. Det er jeg faktisk enig i, likevel betyr det ikke at det ikke er hyggelig å høre. Tusen takk svarer jeg. Jeg har fått høre at jeg er flink til å vise omsorg for mennesker,  folk har takket meg for at jeg er nettopp meg, fortalt meg at jeg er et vakkert menneske «inside out», takket for at jeg er i livet deres og komplimenter for klesplagg. Og for meg betyr disse ordene masse. Ikke fordi jeg har dårlig selvtillit eller selvbilde. Ordene betyr masse for meg fordi det føles godt å bli anerkjent, bli satt pris på, bli sett og bli gjort bevisst på at andre er glad i meg, også med ord. Og er det noen, som helt oppriktig, langt inni sjelen, til tross for at annet kanskje blir uttrykt, virkelig ikke liker det?

«Hei. Savner deg. Glad i deg», lød en melding jeg sendte til en venn som bor i en annen by. Etter en liten stund ringte vedkommende meg opp og spurte om alt var bra. Spørsmålet ble stilt med en bekymring i stemmen. På en slik måte man kanskje spør om noen har det bra etter de har gått gjennom noe vanskelig, eller hvis man er bekymret for noen. Jeg skjønte ikke helt hvorfor spørsmålet ble stilt på den måten og tenkte etter om jeg i det siste hadde gitt noen indikasjon på at ting ikke gikk så bra.

Jeg kunne ikke komme på noe. «Eh, ja. Det går bra med meg. Hvordan det?» spurte jeg. «På grunn av den meldingen du sendte». «Hvilken melding?». «Den siste meldingen du sendte meg», svarte vennen min. «Der hvor jeg skrev at jeg savner deg og at jeg er glad i deg?», sa jeg forundret. «Ja, den.» Da samtalen var over tenkte jeg: Hvis det er slik at folk er såpass uvant med tilfeldige erklæringer som blir gitt utenfor en ramme, i en tilfeldig stund, der noen forteller dem at de er savnet, at noen er glad i dem eller annet, i så stor grad at de lurer på om det går bra med den som gir beskjeden, så sier det meg en ting: «vi» må alle være mer rause.

Så hva er beskjeden? Jo, den er ganske klar. Vær raus med komplimenter, fine ord og takknemlighet. Ofte! Ønsk noen en fin dag, si takk for at noen du bor med tok ut søpla, selv om den var såpass full at den uansett måtte ut. Fortell de rundt deg at du er glad i dem, ofte.  Syntes du noen har fine klær, en god parfyme, fin hårsveis, fine sko, en fengende latter, om det er en kjent eller ukjent person, si det da vel.

Gi tilbake den krona de i butikken betaler for deg, takk noen for at de er akkurat den de er, gi komplimenter til en kollega som står på og gjør en bra jobb. Vær oppmerksom på folk, se mennesker rundt deg, sett pris på folk, vis det, også med ord. Ord kan ha en fortryllende kraft. Ja noen ganger kan ord ha en slik fortryllende kraft at det gir noen kraften til å leve enda en dag. Og du: Ikke glem å anerkjenn, å gi deg selv bekreftelse også, for du er bra nok! Elsk også deg selv, og alt du er. 

Natalie Isabella Harehjeld er skribent, blogger og utdannet personlig trener. Adoptert fra Colombia og tidligere styremedlem i Norsk-Colombianos forening 2013-2014. Har sin egen blogg.