Operasjon reernæring

Av Anonym

Kroppen har en fantastisk tilpasningsdyktighet, det kan ingen anklage den for å mangle. Som mange andre ting, kan den også tilpasse seg et svært lavt inntak av næring dersom du greier å leve med følgene av det.

Du trenger ikke bekymre deg for å gå rundt med en gnagende sult i magen som aldri lar deg få fred, – den forsvinner nemlig ganske tidlig i forløpet av underernæringen. Du kommer til å glemme hvordan sult en gang føltes, og lunsjpausene blir heretter bare en drøy halvtimes ventetid til neste time. Det kan til og med være at du irriterer deg grønn over alle andres behov for å spise lunsj, og du blir neppe noen kjekk kamerat å dele denne tiden med. Med din egen sult kan dessverre også forståelsen for andres sult fordufte.

Ullklær, boblejakke, skjerf, votter og eventuelt pledd kommer til å være ditt obligatoriske følge, uansett hva du skal ta deg til. Klasserommene er alltid kalde, og som regel er luftkvaliteten så elendig at man må ha opp et vindu eller to. Da sliter du. Du skjønner, kulden kommer ikke lenger bare utenfra, den kommer også innenfra, og du vil derfor få et umettelig behov for konstant varmetilførsel for å kunne holde en slik kroppstemperatur at du ikke stivner helt av. Vær forberedt på at det kan være upraktisk å ha boblejakke på seg når du skal gjøre praktiske forsøk eller oppgaver. Det ser også litt dumt ut når du må sitte med pledd på jobb, eller ha tykke fleecegensere over arbeidsuniformen din dersom du har en luftig variant av disse.

Hvis du ikke bruker pleddet over deg, må du antakelig ha det under deg hvis du har tenkt å sitte lenge på en stol eller noe liknende. De fleste stoler er ikke av stressless varianten, og rumpa di er ikke lenger i stand til å ta imot det trykket en hard plaststol har mot deg når du balanserer på dine to, forholdsvis små rumpebein. Du kan lene deg litt bakover slik at du får støtte av halebeinet, men uansett hvordan du gynger frem eller tilbake blir resultatet stort sett det samme, – du får ikke nok blodtilførsel til beina. Det samme problemet vil du få hvis du ikke har en tempurmadrass eller to ekstra dyner under deg i sengen din. Kroppen er ikke så fryktelig glad i å balansere på hoftebenet og skulderbladet mens ryggsøylen må ligge i horisontal bue.

Når det gjelder søvnkvaliteten vil den naturligvis påvirkes av årsakene nevnt over, men varmepledd, ekstra dyner og tempurmadrass har ikke nødvendigvis løst problemet. Hjernen er ett av kroppens mest finstemte instrumenter, og det at du ikke kjenner sulten i magen er en av forsvarsmekanisme fra hjernens side. Det betyr imidlertid ikke at den har glemt når kroppen fikk mat sist, hva den fikk eller hvor mye. Hjernen er fortsatt sulten, og prøver antakelig å løse problemet. Det gjør den ikke ved å legge seg å sove! Dine naturlige instinkter ville aller helst hatt deg ut på jakt slik at du kunne skaffe deg mat, og uansett hva du velger å foreta deg så vil ikke hjernen prioritere å sove nå.

Muskulaturen din skrumper gradvis inn til en samling av små svisker fordelt rundt i kroppen, og det kommer til å bli tyngre å gjøre ting du vanligvis har gjort uten problem. Du kan glemme å gå til skolen på morgenkvisten, spesielt hvis du har noe som helst i sekken din. En trapp burde være kortere enn varigheten av muskelkapasiteten din, – det samme gjelder arbeidsdagen dersom den krever noe mer av deg enn å løfte din egen kropp fra èn stressless til en annen. Å dusje blir etterhvert en lang, tung og komplisert prosedyre. Spesielt hvis du skal vaske håret med sjampo OG balsam. Dersom du kommer så langt vil det ikke en gang være et alternativ å barbere leggene, med mindre du kan sette deg ned på en myk pute i dusjen og gjøre det under 40 grader varme vannstråler. Husk at du skal ha styrke igjen til å tørke både deg og håret. Og kle på deg.

Hvis du fortsatt henger med, og greier å leve med konsekvensene hittil er det ikke noe problem å fortsette. Du vil venne deg til det, og de vil bli naturlige deler av døgnrytmen din. Det vil bli helt normalt å ta forhåndsregler som hjelper deg igjennom alle hverdagens utfordringer i tillegg til de ekstra småtingene du må forholde deg til. Bare husk å beregne litt ekstra tid på diverse ting som krever noe som helst, – alt kommer til å gå saktere.

Heretter må du begynne å være veldig forsiktig hvis du skal reise deg fra stolen eller sengen. Hjertet er også en muskel, og på lik linje med alle de andre reduserte musklene, er hjertet nå å sammenlikne med en litt stor rosin. Det skal forøvrig fortsatt gjøre jobben sin, men som nevnt, – alt går saktere. Derfor vil det ikke klare å pumpe blodet ditt fort nok ut i lemmene dine til at du kan ta deg den friheten å skynde deg opp fra en stol. Her er hastverk virkelig lastverk, og går det for fort går du sannsynligvis rett i bakken inntil kroppen klarer å hente seg inn igjen. Overgangen fra sittende til stående er en kraftanstrengelse uten like, og her må du altså også ta deg litt ekstra tid. Det går forøvrig mindre tid hvis du skynder deg sakte. Mer tidkrevende og energikrevende er det derimot hvis du går loddrett ned i en gulvflis, og det har du faktisk ikke råd til.

Når kroppen din alt har så minimalt å klare seg på, må den være veldig flink å prioritere hvor den velger å bruke energien sin. Den kan strekke seg langt så lenge du lystrer, og så lenge du er flink nok til ikke å bruke energi unødig på ting som for eksempel å skynde deg fra A til B eller gå i trappen når du kan ta heis. Litt etter litt vil den redusere alle sine funksjoner slik at de aller viktigste får mer energi enn de mindre viktige. Organene dine har mindre energi til å gjøre jobben sin, og for at du fortsatt skal kunne leve er det først og fremst hjerte og lunger som blir prioritert. Det vil si at du fortsatt kan puste, og hjertet ditt slår – om enn litt saktere, men for å ta noen eksempler vil forbrenningen gå saktere, og fordøyelsen har fart omtrent som en snegl i motvind. Dersom du er kvinne kan du godte deg over å slippe stresset med menstruasjon, men du er dermed ikke i stand til å opprettholde tettheten i skjelettet ditt. Da blir det omtrent som å gå fra melkesjokolade til Stratos – og du må bare ikke finne på å falle og slå deg! Å bære frem et barn er du heller ikke i stand til, om du plutselig skulle få lyst til det. Kanskje aldri. Immunforsvaret ditt vil fly av gårde som en liten spurv i frisk bris, og du vil ikke klare å stå imot en eneste liten forkjølelse.

Men det går greit, du blir vant til det.

Sist men ikke minst. Mens du er fullt opptatt av å holde varmen med alternative varmekilder mens du irriterer deg over alle som bare må spise lunsj, er du kanskje ikke selv sulten. Du sitter kanskje på en stor pute på stolen mens du prøver å holde deg våken selv om du ikke har sovet særlig i natt. Du sitter når du burde stå, og ligger når du burde sitte fordi musklene dine sliter med å holde deg skikkelig oppreist. Du dusjet kanskje ikke i går fordi påkjenningen virket fullstendig uoverkommelig der og da. Kanskje er du litt hes i stemmen grunnet den siste forkjølelsen du fikk i helga. Hvis du kjenner etter er du kanskje sliten et sted, men du smiler likevel, for dette er du helt vant til. Du er forøvrig både kald og følelsesløs på innsiden selv om du klistrer på et kunstig smil, og når det gjelder hukommelsen din husker du ikke nevneverdig mye lenger. Du reiser deg så forsiktig du kan når du får beskjed om å komme opp til tavlen for å demonstrere en oppgaveløsning, og du går sakte, – men målbevisst – opp mot kateteret, dette her går nemlig helt fint.

Så går det ikke.

Så naturlig er det blitt å være utmattet av underernæring. Så normalt å ta alle tenkelige forhåndsregler for å få en sluttet krets. Så vanlig for deg, at du ikke lenger er i stand til å høre alarmklokkene ringe når alt er i ferd med å gå i stå. Tankevirksomheten din fungerer ikke lenger til noe annet enn det helt elementære. Sulten har tatt en annen form, som et slør foran konsentrasjon, følelsesregister og evnen til å oppfatte noe som helst annet enn klokkeklare, konkrete beskjeder. Det går sakte, veldig sakte. Kapasiteten til å løse en eneste oppgave er langt utenfor synsrekkevidde, og reaksjonstiden er antakelig redusert til en slik grad at du neppe ville rukket å stoppe for en hindring i veien dersom du kjører bil. Ett eller annet sted stopper det seg selv. Du vet bare ikke nøyaktig når eller hvor.

Kunsten å snu

Nå er du kommet dit hen, at hvis du skal videre til et annet stoppested i livet har du bare ett alternativ igjen. Reernæringen. Den prosessen som uttales så lett, og angivelig ikke består av noe annet enn å begynne å spise igjen. Prosessen som i seg selv er så enkel, men samtidig så uendelig utfordrende og lang. En påkjenning utenfor alle de dimensjoner du kjenner fra før, og langt, langt mye tøffere enn å grave seg ned til den underernærte tilstanden du nå har som utgangspunkt. Du tror kanskje du har kjempet før? Jeg beklager å måtte si det, men det er nå du må kjempe.

Som pasient som skal reernæres, vil du først oppleve å bli presset inn i en ramme av rigide regler du må forholde deg til hver eneste dag. Du kan glemme å bestemme noe som helst som angår ditt eget kosthold med mer, og du har med å blottlegge deg på alle tenkelige områder for mennesker du ikke kjenner, og som ikke kjenner deg. Personen deg reduseres til en vektgraf, en spiseliste, og din mulighet til å puste frisk luft utendørs. Alt dokumenteres ned til minste detalj, og endringer i papirene dine – og dermed hverdagen din – gjøres kun i samråd med en lege du får møte èn til to ganger i uka. Det vil si, – agurk på kveldsknekkebrødet kan ikke under noen omstendigheter endres til paprika eller tomat før dette tas opp på neste behandlingsmøte. Dine minutter utendørs må tilbringes med en sykepleier, og må for all del ikke overstiges. Du kan ikke gå på toalettet alene før minst èn time etter fullført måltid. Du må passe inn i deres tall og utregninger, det spiller ingen rolle om du er lav eller høy, sped eller kraftig, har genetisk grunnlag for å passe inn, eller ikke. Du må ha en vektoppgang som er høy nok, men ikke for høy. Den må gå fort nok, men ikke for fort. Du må spise alle måltidene dine fort nok, men ikke sluke maten. Hvis du ikke spiser maten får du den som en flytende, seig og illeluktende væske gjennom en slange i nesen. Og ikke minst, – du må følge alle reglene, ellers vanker det konsekvenser du sannsynligvis ikke ønsker deg.

Alle mengder mat vokser på fatet, uavhengig av om det er agurk i skiver eller havregrøt med sukker og kanel. Mat er mengde, mat er masse, og mat i magen gjør unaturlig vondt. Lukten av mat gjør deg akutt kvalm, og tanken på at du i tillegg skal tygge og svelge all denne luktende massen byr deg fullstendig i mot. Kjevene strever iherdig for å mose og blande, og stivheten forplanter seg fra munnhulen til musklene oppe på issen som om du skulle ha drevet drastisk styrketrening i det området der.

Kroppen din blir helt sjokkert over tilførsel av næring, og setter i gang en omstendig prosess for å omstille seg til dette nye og ukjente fenomenet næringstilførsel. Mens du ligger i vinkel etter et måltid, må du passe på å ha en viss spenning i hver en muskel for å klare å puste skikkelig og samtidig holde mat og drikke nede. Magesekken er utvidet ut av sine kjente proporsjoner, og den krangler om plass og muskelstyrke til å klare oppgaven sin med å elte sitt nye, ukjente innhold. Kanskje slår den seg bokstavelig talt helt vrang innimellom ved å vrenge seg helt slik at alt kommer i retur, og neste måltid blir en tragisk reprise av det forrige.

Den maten som imidlertid faktisk passerer magesekken, skal naturligvis videre nedover i systemet. Alle deler av fordøyelsen vippes helt av skaftet når de nå møter denne nye utfordringen, og må finne seg i å jobbe igjen framfor å ta det helt fullstendig med ro. Dette krever energi, og kroppen din driver fortsatt og vurderer hvorvidt den skal rasjonere energien sin for å få regnskapet til å gå opp. Den har plutselig fått flere områder som trenger langt mer energi enn de har gjort på en stund. Du tenker kanskje at nå når magen har fått mat, så burde kroppens funksjoner sitte som et skudd umiddelbart, – men Rom var heller ikke bygget på en dag. Du brukte tross alt også litt tid på å venne deg til en tilværelse uten mat.

Det går fortsatt tregt, og du er forøvrig helt utmattet av all denne næringen. En utmattelse du kjenner framfor den du ikke kjente på da du mobiliserte alle krefter for å opprettholde din kjente, ”trygge” underernærte tilstand. Magen din vokser, og vokser, – samler mat og vann som en gjerrig svamp. Du er konstant oppblåst og mett, og ser etterhvert ut som om du var gravid i åttende måned. Som en marshmallow på to fyrstikker. Alle muskler verker, det kommer til å gjøre vondt på steder du ikke en gang visste at du hadde muskler, og hodepinen kommer til å legge fingrene sine rundt hodet ditt med et hardt, nådeløst grep og neglene gravd ned i hjernebarken. Blodverdiene dine hopper og spretter som ville kaniner i en trang luftegård, og under huden kjennes en konstant, irriterende kløe. Hvis du ikke har kjent på frustrasjonen til nå, så er den utvilsomt underveis. Den kommer. 

Sulten endrer form. Drastisk, ikke gradvis slik at du får tid til å bli kjent med følelsen på nytt igjen. Den kommer som et smell, et skikkelig fyrverkeri. Fra å være det bedagelige sløret som stengte følelser, konsentrasjon, og oppfattelsesevnen ute, faller den loddrett ned i magen din og slår rot på nytt. Og den gror fort. Alle de følelsene du stengte ute ved hjelp av dette sløret, har nå hopet seg opp og slippes over deg som en solid bøtte isvann. Samtidig som du blir veldig, veldig sulten. Så sulten at det river i magen en halvtime etter du har spist. Så full av følelser at du ikke har den fjerneste anelse om hvor du skal gjøre av alt. Så åpen for inntrykk at alt går rett inn i kjernen av følelsesregisteret og du sitter med enda mer å håndtere. Du må bare finne deg i det. Det spiller ingen rolle hvordan dette slår ut på deg, du må klare å takle det, og til nå har du kanskje innsett at dette er verre, hardere og tøffere enn å takle sult. Det er her kampen ligger. Det er nå du må mobilisere alt mot, all vilje og alle krefter hvis du skal komme videre.

Underernæringen er som å falle. Fritt fall nedover, kun luftmotstanden jobber imot deg. Reernæringen er når du treffer bakken med et brak, og den slår all luften fullstendig ut av deg i det øyeblikket du lander. Så må du hente deg inn igjen. Samle deg, samle tankene, samle kroppen din, ta igjen pusten – før du kan stable deg på beina. Før du kan gå videre på fast grunn.

Det er dette du skal stå i. Alt som velter uoversiktlig ut rundt deg, alt du til nå har holdt på avstand ved hjelp av den underernæringen du nå skal gi slipp på. Det virker grenseløst, bunnløst og fullstendig ute av kontroll. Ofte vil det kanskje også virke meningsløst, – du har tross alt opplevd både deg selv og dine omgivelser som langt mer oversiktlige og kontrollerbare før du satte i gang med dette helsikes prosjektet. Det oppleves helt motsatt av slik det burde. En stund.

En stund.

Det er kanskje en fattig trøst når du står midt i det, men det er den eneste trøsten du kan holde fast i. Det blir bedre. Det blir roligere. Du kan, hvis du vil. Hvis du kjemper den kampen det krever. Det virker usannsynlig akkurat nå, men det har faktisk en ende. Du kommer ikke alltid til å være helt utenfor sans og samling, og det vil til og med komme en dag der forståelsen kommer sigende tilbake til deg, enda rikere enn den var da du vendte den ryggen. Noen deler av ”livet” som underernært, – hvis du kan kalle det et liv – ville kanskje vært godt å ha med seg videre, men det er ingen god strategi å være avhengig av hvis man virkelig vil leve. Det blir kanskje nytt for deg å kjenne på ekte følelser igjen. Å glede seg over de gode, og å møte og takle de vonde, – men det er en del av livet.

Det livet du tar tilbake nå.