Omskjæring og psykisk smerte

Av Walid al-Kubaisi

Jeg glemmer aldri sviket: Jeg og broren min var små gutter. Vi rømte til hønsehuset. De lot som om de trodde vi lurte dem, som om de ikke visste hvor vi var. «Hvor er de?» hørte vi dem si høyt, for at vi hører dem og blir trygge på at de ikke finner oss. Vi var stille som skremte mus i kattens munn. Vi holdt hendene på våre truser, som om vi ville beskytte våre små peniser. I det øyeblikket mannen med esken kom inn i huset, sa de: «Hent dem!» De kom og tok oss som høner til slakt. Vi skrek og gråt. Men de handlet som om de var døve. De avkledde oss våre truser og løftet oss høyt i været da mannen åpnet esken.

Jeg lukter jod fremdeles hver gang jeg minnes omskjæring. Etter et kvarter bar de meg til senga hvor mor ventet glad og stolt. Jeg tenkte: Hvor grusomme mine foreldre og alle disse naboene var. De nyter å høre mitt skrik og nyter min pine. De spiste søte kaker og danset til musikken. Det var ikke en forbigående smerte. Mange dager etter dette kom mannen med esken hjem for å lege såret og rulle bandasjen over spurven. Våre spurver var amputert. Siden da fryktet jeg en hver brun eske jeg så. Såret ble leget. Men såret i hjertet ble enda ikke leget. Arret minner meg om den sommerdagen da musikken ble høyere enn skrikene mine og ansiktene av menn med mustasjer nøt å utøve sin makt mot hjelpeløse skremte små gutter.

Psykisk skade viste seg fra første dag: jeg hatet mine foreldre like mye som jeg elsket dem. De har ikke barmhjertighet, de viste hensyn til en tradisjon uten hensyn til smerten de påførte meg, psykisk smerte som etterlot et evig arr i sjelen: De konspirerte med andre voksne for å pine meg fysisk og påføre meg varig psykisk smerte. Siden denne omskjæringsfesten kjente jeg en ambivalens mot foreldrene. De er de eneste som elsker meg, men ingen kunne gjøre dette annet enn dem. Jeg ble et annet menneske. Min bror også: Vi satt i ukevis i det arabiske huset i Basrah, Iraks havneby, stille, kneblet av sjokket. Vi sa ikke et eneste ord.

Vi var fremdeles uartikulerte, for vi hadde ikke utviklet vårt ordforråd, men jeg husker frustrasjon, vrede og aggressivitet vi hadde etter omskjæringserfaring: Vi var forfulgt av den brune esken som vi rømte fra i våre mareritt. Og når jeg ser små gutter som plutselig gråter når vi prøver å snakke med dem, forstår jeg at mustasjene minner dem om sviket da de omskåret. Og dette vokser sammen med dem. Ubevisst blir noen av dem aggressive mot samfunnet, eller plutselig får de vrede og aggressivitet mot folk rundt dem. Noen av dem får sadomasochistiske følelser: De nyter å pine seg selv og andre.

Omskjæring fører til at gutter gråter for ingen ting. Problemer med søvn og sjenanse, aggressivitet og tendens til å isolere seg er konsekvenser av omskjæring. Den muslimske verden kan redusere voldstendenser i samfunnet om de slutter med denne praksis som ikke har noen fornuftig grunn, men er en skadelig, barnefiendtlig tradisjon. Likevel praktiseres denne tradisjon, og man finner få som forsvarer barna og gi uttrykk for denne kriminelle handling de blir utsatt for. «Men dette er vår identitet!» sa min muslimske venn. «Nordmenn forbinder identiteten sin med verdier som religionsfrihet og demokrati, toleranse og ytringsfrihet, mens din muslimske identitet er knyttet til forhuden?» Han ble stille!

Walid al-Kubaisi er norsk-irakisk forfatter, samfunnsdebattant, sivilingeniør og politisk flyktning.