Nyttårsforsettet du klarer å holde
Frank Garneng: Det var verken sykkel eller ski under juletreet vårt i år.
Derimot var det et par iPad Air 2 på bestillingslisten. Før julekvelden var omme og julepapiret var ryddet bort, var innholdet på den gamle iPad-en synkronisert med den nye.
For et utrent øye, er det ingen forskjell på ny og gammel iPad Air. Kanskje ikke så rart, høyde og bredde er dønn lik. Legger vi dem ved siden av hverandre, klarer vi riktig nok å registrere at den nye er bittelitt tynnere enn forgjengeren. Hele 1,6 millimeter. Ungdommene i dag vet at ny A8 prosessor, et oppgradert 8 Megapixel kamera bak og den nye iOS 8.1-versjonen er det som betyr noe. Selvfølgelig må vi ha siste versjon. Den gamle legger vi i en hylle til vi har glemt den, vel vitende om at vi burde gitt den til noen mens den fortsatt fungerer.
Jul, eller ikke jul, vi får stadig mer av det vi allerede har. Det begynner å bli trangt i klesskap, i boder, på barnerommene, i smykkeskrinene og i vinduskarmene.
Vi har alt, fordi vi kan. Hvorfor ikke kjøpe, når vi har anledning? Hvorfor ta til takke med den gamle, når den nye er tilgjengelig?
Vi vil ha den nye! Nå!
Dessuten har den gamle begynt å hangle litt. Den er jo snart et halvt år gammel, og ting er ikke “built to last” lenger. Fikse den gamle? Nei, det koster jo nesten like mye som å kjøpe ny. Dessuten har “alle” den nye. Eller så har de i det minste tenkt å kjøpe, så snart de får den inn på lager igjen.
Hvorfor er det slik? Hvorfor dreier en stor del av livet vårt seg om å “etterfylle” med nye produkter? Blir vi lykkeligere? Bedre mennesker? Kjærligere mot hverandre?
Betyr det noe at vårt “bruk og kast”-samfunn medfører forurensing og råvaremangel? At produkter må være så billige at de må lages av roboter, fordi mennesker er for dyre?
Da jeg var ung og gikk på ungdomsskolen, var det en genser som var veldig moderne. Jeg husker ikke merket lenger, men kanskje det var en “Poco Loco”. Jeg tryglet og ba mine foreldre. Alle hadde slik genser. Hvorfor kunne ikke jeg også?
Min mor sa: «Skjønner godt at du liker den, Frank Robert, men du må vente to måneder. Hvis du fortsatt liker den, skal du få den.»
Jeg husker jeg ble både glad og lei meg. Jeg ville jo hatt genseren med gang, men det var tross alt bedre å få den om to måneder, enn å ikke få den i det hele tatt. Da to måneder var gått, var genseren gått helt av moten. Jeg nevnte ikke noe for mor. Det hadde vært flaut å komme på skolen med den genseren nå.
Jeg lærte noe av min mor den gangen. Det er greit å kjøpe noe som vi virkelig har lyst på. Men et godt valg i hverdagen er å ikke kjøpe med en gang, selv om du kan og har mulighet. Vent å se om lysten er like stor etter en stund. Kanskje kjenner du at du gleder deg mer og mer. Kanskje glemmer du hva du ønsket deg.
Ditt nyttårsforsett?
Lykke til!
Frank Garneng er gründer og leder i Cegal. Har også sin egen blogg: «Små gode valg i hverdagen av Frank Garneng», garneng.com
