Når systemet svikter

Av Anonym

21 År.

21 år er den strengeste dommen man kan få i Norge. Oppfører du deg fint kan du slippe ut tidligere.

Man vil ha tilgang til mat, medisinsk hjelp, tannlege, psykiatri, skole gang og utdannelse. Når man er ferdig sonet vil man få hjelp til å integreres i samfunnet, og hjelp til å finne bolig.

21 år tok det for meg å få hjelp med mine traumer. I 21 år etter at jeg ble kriseflyttet ut av et hjem preget av overgrep og mishandling. Neglekt. Uten kjærlighet. I mange år ba jeg om at noen skulle se meg, hjelpe meg. Men først da jeg var 15 fikk jeg den. Jeg ble kriseflyttet på barnehjem en fredag etter skolen. Kjørt vekk med klærne jeg hadde på meg og en skolesekk fylt av bøker. Det skulle bli mine eneste eiendeler en lang stund fremover. 

Hver dag i nesten 3 år spurte jeg hva som ville skje med meg, om jeg ikke var bra nok til at noen ville ha meg. Evig usikkerhet, hver dag i nesten 3 år. Det var aldri tid til å snakke om mine vonde opplevelser og hva de hadde gjort med meg. Ikke rom for følelser. Jeg ble henvist til barne- og ungdomspsykiatrien på et tidspunkt. Fikk ingen kjemi med behandleren som var en lege i spesialisering. Klarte ikke å snakke om det som gjorde så vondt. Etterhvert tok min far også kontakt med samme behandler, og jeg vil tørre å påstå at han hadde henne i sine hender.

Jeg prøvde å snakke om det på barnehjemmet, men ble henvist til behandleren. En evig runddans. Min historie var det ikke plass til. Den hørte ikke hjemme noe sted.

Jeg dro på besøk hjem nyttårsaften mens jeg enda var 15, etter 3 måneder på barnehjem. Trodde det var annerledes nå. At de kanskje var glad i meg nå. At det kanskje var bedre nå, eller at det kanskje ikke var så ille som jeg husket.

Den kvelden ble jeg nok en gang misbrukt av min far, mens jeg badet min 2 år gamle søster. Oppe gikk festen videre. Ingen spørsmål. Ingen som la merke til hvor stille jeg plutselig var. Ingen. Jeg hadde med meg en kontakt fra barnehjemmet, og i journalen min har jeg lest at de synes det var rart at det skulle ha skjedd noe som helst, jeg var jo så blid og positiv …

Jeg kledde meg så lett som mulig for at de skulle se sugemerkene på brystet mitt, men de påsto at de først hadde kommet noen dager senere-altså måtte jeg ha laget dem selv. Men likevel ba de meg anmelde det. Jeg vet enda ikke om det var som et hån eller for å hjelpe meg. Ble sendt til legen, som sendte meg til gynekologisk undersøkelse på sykehuset. I en alder av 15 år. Alene. Ingen ble med for å støtte meg. Det samme da jeg skulle i avhør på politistasjonen. Ble kjørt dit og dumpet av på utsiden av det store politihuset. Ble satt på et lite kontor med en politimann i uniform. Tok bilder av blåmerker og merkene på brystet. Blåmerker etter hender rundt halsen, blåmerker etter slag mot ansiktet. Jeg ville håpet at de skulle fortelle sin del av historien. Men jeg klarte det ikke. Klarte ikke å gjennomføre det. Klarte ikke svare på alle spørsmålene. Klarte ikke å huske alle detaljene. Gikk alene gjennom byen til bussen. Ingen som møtte meg. Livredd for å møte på foreldrene mine. Ingen som spurte hvordan det gikk. Ingen oppfølging. Alene.

Så det gikk som det ofte gjør i sånne saker: saken ble henlagt på grunn av manglende bevis. Henlagt på grunn av min manglende hukommelse for nøyaktig hva som skjedde. Henlagt fordi jeg var et barn på 15 år, alene med en politimann på et kontor. Livredd. Med dette ble hele livet mitt henlagt. Historien min ville ingen tro på lenger. Den fantes ikke lenger. Bare inne i meg. Der fikk den gnage og vokse seg stor og utemmelig i 21 år før jeg fikk ordentlig hjelp.

Årene på barnehjemmet gikk videre. Jeg gikk på skolen. Danset. Red. Alltid opptatt. I en periode utagerte jeg, i et siste desperat forsøk på å bli sett. Men ingenting skjedde. 3 år på barnehjem, og 2 ganger fikk jeg trøst. 2. I mange år var det de eneste to gangene. Inntil jeg kom i behandling. Jeg hadde ingen å snakke med om alt det vonde, ingen som prøvde å forstå seg på meg. Jeg bare var der. Ikke frisk nok, ikke syk nok. Ikke snill nok og for snill. For ung og for gammel. For krevende og for kjedelig. Aldri nok. Aldri BRA nok. Jeg så andre barn komme og gå. Få nye hjem og bli lykkelige. Ingen ville ha meg. Jeg husker hvor forlatt og uønsket jeg følte meg da jeg så de andre barna reise til sine nye hjem mens jeg nok en gang var den som ble værende igjen.

Så ble jeg 18. Da skal man jo vekk. Utenom et mislykket forsøk på en treningshybel mot min vilje, hadde jeg vært på barnehjemmet i 3 år. Vet ikke hvor mange barn og unge som flyttet ut og inn på den tiden, men det var mange. Jeg hadde hele tiden rundt 20 forskjellige voksne jeg skulle forholde meg til. En periode sov jeg på gulvet hos nattevakten fordi jeg var så redd. En annen periode hadde jeg våken nattevakt utenfor soverommet mitt, fordi de fryktet at jeg skulle ta livet mitt. Men noen hjelp-det fikk jeg ikke.

Som et ledd i prosessen med å bli kvitt meg ble jeg flyttet i en fosterfamilie for et par måneder. Før jeg ble sendt på folkehøyskole-også mot min vilje. Jeg ville vite hva som skulle skje med meg jeg. Ville fullføre videregående og begynne å studere til barnevernspedagog. Det var drømmen den gangen. Men nei, jeg skulle på folkehøyskole. Systemet ventet på meg når jeg var tilbake fikk jeg høre. Jeg måtte stole på det. Og det gjorde jeg….

Året på folkehøyskole var veldig bra, faktisk ett av de beste i mitt liv. Men så var det det med at systemet skulle vente på meg da. Avtalen sa at fosterhjemmet skulle være der for meg til jeg var 20. Og at saksbehandleren i barnevernet skulle følge meg videre. Men jeg fikk ikke kontakt med noen av dem. Visste ikke hvor jeg skulle dra. Skolen ble betalt, det var det eneste. Faren min avsluttet kontakten med BUP uten at jeg visste det. Et dykk ned i mine papirer fra barnevernet viser at det ble en konflikt mellom barnevernet og fosterfamilien. Penge problemer. Så jeg ble glemt. Sviktet. Fantes ikke lenger. I alle fall ikke i papirene. 

18 år gammel sto jeg uten noe sted å dra. Ingen steder å dra i ferier. Først ble jeg med en venninne hjem til Førde. Det ironiske i det er at hun nå er utdannet psykolog spesialist med fordypning i kunstterapi. Mens jeg er en psykiatrisk pasient. 

Så kom jul, og jeg måtte finne et sted å dra. Uten noe alternativ, og med en skole som var stengt for julen, var det ikke noen annen mulighet enn å dra hjem til mine foreldre. Til nye slag og overgrep. Men jeg var jo oppvokst med at det var min skyld, at jeg ikke fortjente noe annet, så det var vel sånn det skulle være. Jeg var uelskelig.

Ved skoleslutt stod jeg der da. Ingen steder å bo, ingen penger til mat. Systemet som hadde lovet å stå klart for å ta meg i mot hadde sviktet. Det var ikke lenger noe der. Nok en gang sto jeg alene, med eiendelene mine i bager. Nå, 20 år etterpå, har jeg enda ikke fått kontakt med fosterfamilien.

Så jeg begynte å jobbe med hester. En ung rytter hadde barmhjertighet med meg, og ga meg jobb. Så jeg hadde et sted å bo, og penger til mat. Det var jo mer enn jeg fortjente. Jeg jobbet hardt for å unngå alt det mørke inne i meg. Stadig på flyttefot til nye jobber. Så fort jeg begynte å føle ro fikk jeg panikk og dro. Ro var aldri trygt. Tok med meg bagene mine og reiste videre. Fra jobb til jobb. Levde fra hånd til munn. Drømte om å få ta en utdannelse, men hadde ingen sjans. Dro fortsatt hjem i ferier. Til mer vold og nye overgrep, men det var jo familien min, og jeg fortjente ikke bedre.

16 år jobbet jeg med hester. 16 år uten å klare å spare en eneste krone. Uten å dra noe særlig til legen. Tannlegen var aldri et alternativ. 

På et tidspunkt dro jeg likevel til legen. Satt på kontoret hans og gråt og sa at jeg er så deprimert. Jeg har det så vondt. Fikk med meg en resept på antidepressiver og et lykke til. Jo takk … ingen spørsmål, ingen videre undersøkelser eller oppfølging. Så jeg fortsatte å jobbe. Leve fra hånd til munn. Rømme fra meg selv. Ingen så alle de nettene jeg lå og gråt for meg selv.

Fikk meg til slutt en normal jobb, giftet meg og fikk barn. Og DA kom smellen. Hele den sorte avgrunnen jeg hadde løpt fra i så mange år innhentet meg. Dagene var helt sorte. Jeg gråt og gråt. Trillet på tur i skogen så ingen skulle se tårene mine. Tårer var aldri lov. Heldigvis ble jeg fanget opp av helsesøster, som mistenkte fødselsdepresjon. Videresendt til fastlegen som spurte direkte om overgrep. Henvist til DPS. I en alder av 36 møtte jeg det mennesket som skulle forandre alt. Som skulle gi meg den hjelpen jeg så lenge har trengt og som kunne forklare meg hvorfor jeg reagerte som jeg gjør. 21 år etter at jeg ble flyttet.

2 år er gått. Jeg går fortsatt i behandling, og jobber med en enorm sorg. Sorgen over alt jeg aldri fikk. All kjærligheten jeg hadde trengt, og som kjennes ut som et umettelig sort hull i meg. Behandlingen jeg skulle hatt for lenge siden. Fremtiden min som brått ble ødelagt når alt sviktet under meg. Jeg har ikke fullført videregående skole, drømmer om en utdannelse men har ingen ide om hvordan jeg skal få det til. Ikke en krone i egenkapital, og på arbeidsavklaringspenger finnes det ingen sjanse for noe lån-så husdrømmen må ligge på is på ubestemt tid. Tennene mine er så ødelagte at jeg ikke har sjans til å få reparert dem om jeg skal betale det selv, dessuten har jeg så tannlegeskrekk at bare tanken på å nærme meg et tannlegekontor setter meg helt ut. Dessuten har tanken alltid vært at jeg uansett snart skal dø.

Så lurer jeg på-hva om jeg heller hadde sittet i fengsel? Hva om jeg heller hadde fått en livstidsdom? Da tror jeg faktisk at jeg ville ha vært et helt annet sted. 

Men jeg er ingen kriminell.

Jeg er meg. Mamma og kone. Voldtekter og slag var min virkelighet fra jeg var et lite barn. Og en verden uten kjærlighet. Jeg er meg, og jeg tror jeg er uelskelig.

Teksten er hentet fra forfatterens blogg: Veientilbaketilmeg.no