Nå skal jeg dele min angst med dere

Av Jeanette Amundsen

Angst er rett og slett helt forferdelig å ha og det er veldig lite jeg kan gjøre når angsten har meldt sin ankomst. Tidligere i dag postet jeg et ferie­innlegg på bloggen og selv om vi hadde en kjempe fin tur, så slet jeg enormt mye med angst i forkant og under ferien.

Min angst er mye forskjellig, jeg har den generelle “normale” angsten, den angsten som er reell, for eksempel frykten for terror. Jeg er livredd for terror, uansett hvor jeg drar på ferie så tenker jeg at jeg kommer til å bli rammet av terror, frykten for at det skal skje noe fælt blir så vanvittig stor, og jeg blir helt overbevist om det. Jeg forsvinner ofte ut av meg selv og folk rundt meg får ikke kontakt med meg, jeg blir sittende der å “spille av film” som jeg kaller det, jeg kan se detaljer, jeg kan se situasjonen og jeg kan kjenne på følelsene. I det det har gått så langt at jeg kan kjenne på følelsene så får jeg en kroppslig reaksjon. Jeg blir helt nummen i fingrene, hodet føles som luft, hjertebank, kaldsvette og skjelving. Dette er de mest vanlige symptomene på min angst. At jeg er redd for terror er jo ikke så rart, men jeg blir så ekstremt redd og det styrer dagene mine.

Det blir en voldsom kontrast i forhold til samboeren min, han er ikke redd for slike ting. Han sier i alle fall ikke det til meg, han viser heller ingen tegn på redsel. Jeg derimot har planer om hvordan jeg skal håndtere katastrofer, jeg lager mine egne strategier på hvordan jeg skal overleve. Sånn for eksempel nå i sommer da jeg og samboer reiste til Marmaris i Tyrkia. I forkant saumfarte jeg Internett, leste nyheter og sendte flere meldinger til reiseselskapet. Jeg måtte forsikre meg om at jeg ikke ville dø på ferien min. Flere ganger om dagen gikk jeg inn på UD sine sider, den Tyrkiske ambassaden og andre nyheter som kunne gi meg svar. Jeg ble etterhvert så besatt av og hele tiden skulle ha kontroll.

Jeg kan vel også si at jeg lærte ekstremt mye om Tyrkia den perioden. Jeg var livredd den dagen vi skulle dra, men jeg ville ikke la angsten hindre meg i å dra på ferie med kjæresten. Vi kom trygt frem, ikke sprengte flyet og ikke kjørte bussen av veien, nei det hele gikk faktisk rimelig smertefritt for seg. Vi skulle være i Tyrkia i 14 dager og jeg tenkte at det helt sikkert kom til å skje noe iløpet av den tiden. På stranden var jeg alltid på vakt, jeg husket Tunisia terroren, hvor turistene hadde ligget på rekke og rad på stranden slik vi gjorde, at de koste seg, badet og nøt solen. Jeg blir så utrolig uvel av å tenke på dette.

Jeg så alltid etter en fluktrute, jeg var alltid på vakt. Ved bassenget lå de samme menneskene hver dag ,de fleste var fra Skandinavia. Jeg lå å slappet av i det ene bassenget og kjæresten min lå på den andre siden, like ved trappen. I det jeg satt i det deilige varme vannet og hørte latteren til folkene rundt meg ble jeg så akutt redd for at en terrorist skulle komme opp trappa og drepe Ivan. Jeg måtte faktisk gå opp av vannet og sette meg ved kjæresten min, jeg fikk en sånn følelse at det kanskje var siste gangen jeg ville se han, men i løpet av de 14 dagene skjedde det jo ingen verdens ting, vi endte opp med å ha en kjempe trygg ferie og vi opplevde mye fint sammen. Dette er en typisk katastrofe­engstelse jeg har, den handler om døden. Jeg er livredd for å dø og jeg er livredd for at andre skal dø. Jeg liker ikke at samboer kjører bil eller tog uten meg, jeg er så redd for at jeg aldri skal se han igjen. Jeg har ikke kontroll over slike ting og jeg blir syk av det.

Jeg er også veldig redd for sykdom, å bli alvorlig syk og dø av sykdommen. For hvert fysiske symptom jeg får skal jeg innrømme for dere at tanken om kreft dukker opp. Jeg tenker at nå har jeg fått kreft og nå må jeg dø. Jeg har til og med tenkt at jeg har psykisk sykdom fordi det ligger en svulst i hjernen min, jeg vet at det ikke stemmer. Jeg har vært hos legen mange ganger. Jeg er så redd for å bli skikkelig syk og aldri få sjansen til å bli frisk fra det psykiske eller å leve et normalt liv. Jeg vil ikke ha angst noe mer, jeg orker det ikke.

Så kommer den angsten som er den ikke reelle, altså angsten for ting som ikke kan skje eller med veldig liten sannsynlighet skjer. Også her spiller dødsangsten en stor rolle. Jeg er så utrolig glad i kattepusen min Chanel, jeg har hatt henne under hele min sykdom, jeg klarer faktisk ikke å tenke meg hverdagen uten henne. Jeg er ekstremt redd for at hun skal dø, og jeg vet jo at hun kommer til å bli gammel og en dag dø. Den tanken knuser meg helt. Hjemme er jeg veldig redd for at fæle ting skal skje, jeg må til en hver tid sjekke for eksempel vaskemaskinen, jeg er så redd for at Chanel skal drukne i den. Angsten for at hun skal hoppe inn i den og at jeg setter på maskinen uten å merke det er ekstremt skremmende. Jeg er også veldig redd for løse gjenstander, tunge gjenstander som kan skade eller “drepe”, jeg bruker mye tid på å sikre huset våres og unngå potensielle farer. Om det ligger en skrutrekker på bordet må jeg legge den ned i en skuff, jeg ser på skrutrekkeren som en potensiell fare og at Chanel kan dø av den.

Det jeg skriver om nå er kjempe vanskelig og det ligger masse skam i det, saken er den at jeg egentlig vet at angsten ikke er reell, og det gjør det hele enda vanskeligere. Jeg får angst for angsten rett og slett. Det er ikke hver dag jeg har angst, det er flere dager hvor jeg ikke tenker så mye på disse tingene, men de dagene angsten blomstrer for fullt så er det faktisk helt forferdelig.

Jeg sliter meg selv helt ut og jeg ender langt langt nede.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg klarer å tenke at det ikke er noen fare, men samtidig så kjenner jeg på farer hvor enn jeg går. Jeg vet at skrutrekkeren ikke kommer til å sveve i gjennom rommet og drepe katten min, samtidig tørr jeg ikke ta sjansen på at det ikke skjer, så jeg blir nødt til å legge den på et tryggere sted. Jeg føler meg fanget i mitt eget hode, og tankene jeg har skremmer meg skikkelig.

Fordømte angst, hvorfor kan du ikke bare forsvinne?

Du kan lese mer fra Amundsen på hennes egen blogg:  barejea.blogg.no