Min største hemmelighet

Av Jeanette Amundsen

Det skjedde den tiden selvskadingen min pågikk som verst, jeg husker jeg tryglet og ba på mine knær til legen på legevakten. Det var ikke første gangen jeg hadde vært så desperat etter å få hjelp, jeg hadde bedt om det før også, men fikk til svar at jeg ikke var en fare for meg selv. Dette sa de til meg samtidig som satt der med mange nye kutt på armer og ben, er ikke det å være en fare for seg selv? Jeg sa jeg ville dø og jeg fortalte de hvordan jeg ville gjennomføre det. Er ikke det en fare for seg selv?

Den ene legen stod på sitt og mente at hvis jeg virkelig ville dø så hadde jeg tatt livet av meg selv for lenge siden. Jeg spurte han om hva han hadde gjort hvis det hadde vist seg at jeg hadde gjennomført det. Han svarte at det var noe han måtte ta sjansen på at ikke skjedde. Er det sånn det er, er det så enkelt? Sende ut en pasient som trygler om hjelp for å så ta sjansen på at personen ikke tar livet av seg?

Men jeg ble tatt på alvor til slutt, det var en lege som ikke turte å sende meg hjem. Det var helg og jeg følte meg helt ute av kontroll. Jeg hadde ekstremt depressive tanker og så ingen løsning på problemene mine. Det hadde i tillegg vært alkohol i bildet, noe som selvsagt forsterker alle følelsene. Siden den gang har jeg vært ekstremt forsiktig med inntaket av alkohol og jeg er generelt veldig utrygg rundt fulle mennesker.

På bakgrunn av vonde tanker og alkohol i kroppen endte jeg opp med å selvskade meg kraftig. Jeg hadde ingen begrensinger den kvelden og jeg tenkte ikke over hvor ille skadene ble. Jeg ringte legevakt selv og dro opp for å få hjelp, jeg tryglet og ba om å bli lagt inn, jeg orket ikke å kjempe noe mer. Jeg kjente at jeg ikke hadde kontroll over meg selv og jeg var livredd, jeg var livredd for at jeg skulle gjøre noe dumt. Legen lyttet til meg og han forstod alvoret, en liten stund etterpå ble jeg fraktet til avdelingen.

Der satt jeg alene inne på et rom uten gardiner eller skarpe gjenstander. Det var ingen gjenstander i det rommet jeg kunne skade meg på. Jeg hadde på meg en sykehus-skjorte og bandasje på armer og ben. Aldri har jeg følt meg så redd og alene. Kontaktpersonene mine tittet innom rommet mitt jevnt og trutt, de sørget for at alt var bra med meg.

Den tristeste opplevelsen var da jeg oppdaget at den ene sykepleieren hadde vært min faste kaffekunde i kaffebaren jeg jobbet i. Jeg tenkte at det måtte være rart for henne å se meg slik jeg er nå. Sliten, blek, oppkutta og apatisk. Barista-Jeanette som serverte kaffe var sprudlende og pratsom, laget god kaffe og likte å ta vare på kundene sine. Denne Jeanette var en helt annet. 

Det skulle bare ta to dager før jeg ble utskrevet, og det syntes jeg var greit. Å være innlagt var ikke løsningen for meg i lengden, men det var absolutt en trygghet der og da. Jeg er veldig takknemlig for at den ene legen tok meg på alvor, jeg husker han den dag i dag. 

Teksten er hentet fra skribentens blogg: barejea.blogg.no