Min oppvekst som same

Av Inga Karlsen

Innledning

Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith har gjort en stor innsats for samerettslige spørsmål i sin tid som utøvende embetsmann. Han har jeg stor beundring og ærefrykt for, og gjennom sitt arbeid har han inspirert og oppmuntret den samiske befolkning i Norge, deriblant meg, til å stå på vår likeverdige rett til samfunnsgoder på våre egne premisser som eget folk. Men vi har også plikter som norske statsborgere, ettersom den norske stat er tuftet på territoriet til to folk: nordmenn og samer. Dette i følge kong Haralds tale ved åpningen av det tredje Sametinget i 1997, der han også aller første gang beklaget den urett som er begått mot samene opp igjennom tidene.

Carsten Smith sa i sitt foredrag på Sametinget 1996 blant annet om samisk kulturforløsning: «Når et syn av fjerne flammer kaller dem fra deres gammer». Denne flammen har fått også meg ut av min gamme og gitt meg visjoner om en fremtid der heller ikke samene behøver særtiltak og særegne lover. Der den samiske befolkningen kan på en naturlig og trygg måte søke tilbake til sine røtter, slik nordmenn gjorde under unionstiden. På deres eget grunnlag ble så Grunnloven av 1814 vedtatt, hvor også vi samer har fått en tilleggsparagraf i 1988, nemlig § 110 A.

Jeg er ikke ute etter medlidenhet, men endelig så anser jeg meg selv som objektiv nok til å blande meg inn i diskusjonen om meg selv som same. Dette dokumentet har to sider. Den ene siden handler om min ærlighet ovenfor mine egne følelser der jeg tillater meg selv til å kjenne på min egen naturlige sårbarhet i min hverdag, samtidig har jeg valgt å være åpen og ærlig i forhold til andre mennesker og samfunnet for øvrig. Men det har ikke alltid vært like lett for en liten «fjellbjørk» å stå imot ymse vinder.

Den andre siden handler om en av mange slike historier der jeg har valgt å bruke meg selv etter oppfordring av en samisk lege og av psykiatrisk helsetjeneste i området. Kanskje noen blir provosert av dette, men det får så være. Staten Norge har bevisst og ubevisst drevet fornorskningspolitikk gjennom tidene, og helt opp til våre dager. Blant annet ved å elendighetsstemple en folkegruppe.

Drivkrefter for fornorskningen var nasjonalismen og sosialdarwinismen. Nasjonalismen hadde sterk fremvekst i 1880 årene. Den gang var det viktig å skape nasjonalfølelse. Spesielt var den sterk i Norge, den gang Norge var i union med Sverige. Nasjonalitetsidealet var homogent. Det var ikke rom for minoriteter. Sosialdarwinismen passet godt med nasjonalismen for den tillot rangering av folk. Den gang ble kulturforskere inspirert av Darwins teori om artenes opprinnelse. Rangeringen var først norsk, så kvener, og samer tilslutt.

Til det er det brukt altfor mange blyanter og blanke ark. Det er aldri blitt skrevet så mye om så få som oss samer av andre enn samene selv, det vil si bedrevitere (bessevissere). All denne fornorskningen har som kjent gjort det slik at mange har mistet sitt forhold til sin samiske bakgrunn og tatt helt avstand fra sin kultur. Dessverre må jeg si. 

Barndommen

Jeg ble født i 1934 i Hellmobotn i Tysfjord av samiske foreldre, med usynlige vinger som barn blir født med og som bare en mamma kan se, og under ellers like vilkår av datiden. Lykkelig trådte jeg mine barnekommager der på formødrenes/fedrenes jord. I lykksalig uvitenhet om at jeg egentlig ikke var «det rette» barn av denne jord. Jeg ble tidlig plassert i en bås som kaltes for «lapper» under blant annet disse kriterier: Mørk hud, skjeve øyne, hjulbeint, tvilsom intelligens, dårlig språk og høye kinnbein.

Jeg visste ikke at jeg var mindreverdig i de norsktalendes øyne, øre og sinn før jeg møtte de såkalte turistene på marka i Hellmobotn. Turistene kalte meg «fysj, lappunge» og en av dem spyttet meg i øynene. Disse turister var fra blant annet Kjøpsvik og andre steder i Tysfjord. Jeg ble livredd. Var mine øyne skjeve fra før, ble de der og da enda mer skjeve. Jeg gikk inn til mor og far med spørsmål om hva «fysj, lappunge» betydde. Mor tok meg da på fanget, strøk meg på kinnet og fortalte at vi er samer, men av en eller annen grunn kalles vi for lapper og at vi ikke er så godt ansett av den norsktalende befolkning. Hun sa at vi skulle være stolte av at vi er samer fordi vi har verdier som ikke de har. Jeg var selvsagt for ung til å forstå hva hun mente med de ordene. Nå i ettertid så forstår jeg bedre hva hun mente.

Der og da begynte min barndoms lykkelige selvfølelse å slå sprekker, etterfulgt av mange tanker og rare spørsmål. I ettertid jeg har forsøkt å lime sammen disse sprekkene. Men har jeg lyktes fullt ut? Kanskje, men kroppen vil ikke helt glemme. Nå når jeg begynner å bli gammel vet jeg enda ikke om jeg har fått svar på alle disse rare spørsmål. Men jeg har gjort noen betraktninger om visse hendelser og ting for meg selv. Som barn måtte jeg også se min egen kjære mor bli stilt til veggs og drapstruet med kniv fordi hun var same, og på grunn av sin gudstro da hun tilhørte den største nordnorske vekkelsesbevegelse, nemlig læstadianismen. Hun var sterk, og hennes styrke smittet over på oss barn og vi var rolige. Det var en hjerteskjærende opplevelse. Men heldigvis gikk det bra til slutt. Hva tror dere ble sittende igjen i et barnehjerte?

Skoletiden

Min 7-årige folkeskole gikk jeg ved Musken skole. Begynte på skolen der i 1942, midt i de hardeste krigsårene. Jeg bodde på internatet hvor jeg hadde det bra, selv om det var sårt å reise hjemmefra. Husmora på internatet var same og snakket samisk. Der kunne jeg snakke mitt eget morsmål og være meg selv. En trapp ned (internatet var på loftet), i skolestua, møtte jeg en ukjent vegg – en annen verden. Undervisning på norsk av en norsk lærer. Jeg forstod ingenting. Vet heller ikke om jeg forstår alt den dag i dag om det jeg lærte den gang. For eksempel om samene på Finnmarksvidda som kjørte rein og pulk og bodde i gammer. Det var alt jeg lærte om samene, om meg selv og om min egen kultur. Jeg satt der og spurte meg selv, hvem er jeg? Jeg er verken finnmarksame eller norsk. Hvem er jeg da?

Jeg har strevd med det norske språket i mange år. Nevnes bør at jeg har strevd også med mitt eget mors/farsmål, samisk språk, som jeg omsider har lært å skrive. Noe som den gang i min oppvekst var fjernt at noen skulle lære seg å skrive på samisk. Den norske ABC-boka var det lite trøst i, og den føltes ikke som noe trygt. ABC-boka måtte være fin og i orden før jeg gikk ned til skolestua for ellers risikerte jeg nedsatt ordenskarakter. Minnes at jeg lærte på den samme skolen i Musken de vakre ord av Nils Collet Vogt: «Det språk som vi i arv har tatt av far og mor, glem aldri at det er en skatt vi har på jord». Hvilke tanker og følelser tror dere det raste gjennom mitt barnesinn da? Det var og ble vanskelig for meg å leve opp til de vakre ord all den stund at det var galt å snakke mitt eget mors/farsmål, langt mindre å lære det. Det var mindreverdig å snakke samisk i de norsktalendes påhør eller nærvær. Noen ganger fikk jeg beskjed om å slutte med den bablinga. Samisk i den tiden ble oppfattet helt latterlig av storsamfunnet.

Nesten Holocaust for hellemosamene

En episode jeg minnes svært godt fra skoletiden/under krigen var at vi elevene ble hentet fra skolen med beskjed om at vi måtte komme hjem. Når vi kom hjem fikk vi se en stor båt på tur innover fjorden. Det ble fortalt at den store båten skulle hente alle samene i Musken og disse skulle senkes i havets dyp ved Muskenholmen. Årsaken var at norske nazister ikke forstod det samiske språk og ble lurt. Derfor var det best å kvitte seg med samene. Nazistene kalte Hellmofjorden for helvete fordi de ikke klarte å holde seg orientert om hva som skjedde i forbindelse med losing av flyktninger til Sverige. Husker min mor kledde på oss nye klær og gav oss mat for den lange reisen, mens hun sa at dette kanskje var vårt siste måltid.

Folk samlet seg i det huset som vi bodde i den gang i Musken, og tok farvel med hverandre. Min far lå syk til sengs og han trøstet folk som var der med at oppstandelsen er like herlig fra havets bunn som fra graven på land. Men den store båten seilte forbi Musken og innover fjorden. Folk ble lettet, men følte seg likevel ikke helt trygge. Noen dager senere kom båten utover med stø kurs forbi Musken og utover fjorden. En tid senere fortalte noen soldater som var stasjonert i Hellmobotn at det var Reichskommissar Josef Terboven  som var på inspeksjon av de tyske vaktposter i Hellmobotn.

En annen skrekkelig opplevelse fra skolestua var at læreren ved Musken skole målte pannen både på meg og min lillebror. Fordi vi har lav panne konkluderte han med at vi var mindre intelligente og at vi stammet fra Kola, for samene der var som oss to. Læreren selv var flintskallet og pekte på sitt eget hode for å vise hvem av oss som var mest intelligent. Alle i klassen måtte også bære favnved fra fjæra til skolen i skoletiden. På spørsmål fra skoletilsynet om hvorfor vi måtte bære ved i skoletida uttalte vår lærer at det gjorde ingen ting hva elevene gjorde skoletida, fordi de var så dumme at de ikke lærte noe uansett.

Vi reiste heim og nektet å dra på skolen igjen. Vi var borte i 14 dager fra skolen (det må ha vært Tysfjord kommunes første skolestreik). Etter at far hadde snakket om saken med læreren, dro vi tilbake. Men vi ble møtt med spørsmål om alt var sant i det som vi hadde fortalt til mor og far. Fordi vi var så dumme (hele klassen) måtte vi titt og ofte stå i noe som ble kalt for «skammekroken». Det hendte også under min tid som elev ved Musken skole at det var en elev som en av lærerne brukte som huggestabbe. Vedkommende elev ble avkledd naken på overkroppen, pisket og kastet ut gjennom vinduet. Der lå eleven og gråt hjerteskjærende. Vi andre ble livredde, turde ikke å røre på oss.

Hva med denne og noen andre lærere i Musken? De var nok mye produkter av datiden. At en vanlig lærer hadde slike holdninger overfor samene er kanskje ikke så rart når man leser skoledirektøren i Finnmark sine uttalelser i 1930. I et brev som ble sendt til KUD, finner man blant annet følgende uttalelser: «Samene har ikke evner.» «De få som er igjen er nu så degenerert at det ikke er håp.» «Samene skaffer den største kontingent til asyler.» (psykiatriske institusjoner).

For mange ble skolen en negativ opplevelse, og resultatet ble kan hende deretter. Flere gikk ut av skolen med et sørgelig vitnemål som jeg vet de sliter med den dag i dag. Jeg glemmer vel aldri «krigen» om Musken skole i 1960-årene. Skolen skulle nedlegges og flyttes ut til Drag. Den gang bodde det 150 samer i Musken. Daværende kirke-og undervisningsminister Berger Bergersen hadde etter sigende vært på befaring fra båtdekk sammen med sentrale og lokale myndigheter og bestemte der og da at Musken skulle fraflyttes. Finnemisjonen ble bedt om å ta vare på barna og innlosjere dem på Fredly Drag.

Statsråden behøvde ikke å spørre befolkningen i Hellmofjorden hva de mente selv. Han visste bedre og uttalte: «De voksne er det ingen håp for, men barna kan reddes». Det er en lang og interessant historie om Musken Hellmoas kamp for å bli boende i fjorden. Skolesaken i Musken var en etnopolitisk arena. For å få ny skole og nytt internat etter Muskenfolkets behov ble myndigheter på høyeste nivå kontaktet. Det ble samlet underskrifter i fjorden og sendt departementet med krav om skole til Musken. Det endte med at samene ble spilt mot hverandre. Argumentet ble brukt om at folk måtte flytte ut fra Hellmofjorden, for da får de jo utflyttingsbidrag.

I 1962-63 uttalte en same som var med i kommunestyret at forholdet mellom samer og myndigheter var som foreldre og barn. Skolesaka kom så langt at samene satte seg mot skoledirektøren i Nordland. Under innvielsen av internatet i Musken uttalte skoledirektøren følgende: «Jeg håper at Grunnloven må gjelde også her, og at det ikke blir en utklekningsanstalt for destruktive krefter.» I dag  er det fortsatt aksjon i Musken for at bygda skal overleve. Folk vil bo i Musken. Hva med de samer som flyttet ut til Drag? Hvor mange av de fikk arbeidet de var forespeilet. Her sto de også bakerst i køen.

En annen uttalelse finner vi i en rapport i forbindelse med flyktningelosers virksomhet i Hellmofjorden under den annen verdenskrig: «Tysfjordsamene er et blandingsfolk med islett av såkalte riksnorskes og samenes dårligste egenskaper i en utpreget grad. Det forgår inngifte som ikke egner seg til etterfølgelse for andre deler av landet». Er det da så rart at jeg i min spede ungdom stilte meg mange ganger foran speilet og speidet etter Bjørnstjerne Bjørnsons fagre lyse Synnøve Solbakken hos meg selv. For hun var jo den norskeste av alle med de fordeler det medførte. Hvor jeg ønsket at jeg var henne, men i stedet møtte jeg bare en mørk jente med svart hår og skjeve øyne. Jeg oppdaget snart at det var jeg, Inga. Og glad er jeg for at jeg fant ut av det.

Samelov, Sameting og andre lovbestemmelser

Mangt og meget er skrevet om samene igjennom tidene, og mye negativt. I dag har samene det på en litt annen måte. Statlige myndigheter har ved lov erkjent samene som et eget folk i kongeriket Norge. Grunnlovsparagrafen 110A, den såkalte Sameloven (1987), lyder som følger: «Det påligger Statens myndigheder at legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og udvikle sit språk sin kultur og sit Samfundsliv». Dette er et tillegg til Grunnloven som viser statens fleretniske karakter. Symbolsk nok er det for første gang en A-bestemmelse som det ikke var i betenkningen før, dette ifølge Carsten Smith.

Andre lovbestemmelser er: sameloven av 12. juni 1987, lappekodisillen (175 l), ILO-konvensjonens paragraf 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater (vedtatt i 1990), Agenda 21 kap. 26 om anerkjennelse og styrking av urbefolkning. Nå har samene fått sitt eget organ hvori de selv kan stå i sentrum av sine saker, nemlig Sametinget. Det ble første gang åpnet i 1989, og er tuftet på Sameloven. Sametinget fremstår således som en naturlig grunnmur i det samerettslige byggverk. Jeg vil siterer et av Samerettsutvalgets samiske medlemmer under debatten om Sametinget – slik vedkommende hadde en drøm: «…at vi i Norge kunne skape et mønster, en fredelig sameksistens mellom flere folkegrupper. Vi må håpe at Norge, med de løsninger som nå kommer, kan bidra med et eksempel til den videre utvikling for verdens urfolk.»

Avslutning

Jeg undres om institusjoner som kommer i berøring med samer lærer noe om samene som minoritetsbefolkning? Hvis ikke så synes jeg det er på tide at så skjer. På denne måten få forståelse og lære å respektere hverandres kultur. Et godt fellesskap er tuftet på respekt og aktelse for hverandres bakgrunn, mener da jeg. Tross alt dette var min barndom generelt preget av et godt, lærerikt og på mange måter et fritt liv under eget ansvar. Nå i ettertid når ser tilbake på den tiden og følger min egen tid både som voksen og nå som aldrende kvinne, må jeg bare undres over at staten Norge med daværende lovgivning tillot slik rangering av oss samer og andre minoritetsbefolkning. Men heldigvis er det nå tilrettelagt  løsninger ved nyere lovgivninger for oss samer og andre minoriteter i Norge.

Jeg vil avslutte med diktet Ij mige (Ikke noe) av den nå avdøde kjente samiske poeten Paulus Utsi.

Ij mige                                                                

Nåv tjiegnalijt

Biso ulmutjij lunna

Gå iedne giella

Mij ájádusájt luovvi

Luobbi mielama 

Ja linijdahttá 
iellemvuogev 

Ikke noe

Blir igjen

Så dypt hos mennesket

Som morsmålet

Det frigjør tankene

Og brer ut vårt sinn

Og gjør livet
Mykere å leve